Når Musen streiker fordi forfatterspiren er pyse

Mye tyder på at jeg er redd, og har tatt et (u)bevisst valg ved å ikke skrive. Jeg prøvde å sette meg en deadline på når førsteutkastet skulle være ferdig, men det er litt vanskelig å bli ferdig med en roman når jeg ikke skriver på den. Jeg tror ikke dette kan kalles en skrivesperre en gang, men det har til tider vært mangel på skivevilje. Nå er det mangel på viten om hva som skal skje videre, og frykten jeg har sakte men sikkert utviklet. Denne frykten går mer eller mindre ut på at jeg er redd for å skrive noe som jeg ikke har kontroll over. Jeg har jobbet med romanen siden 2007, og siden den gang har jeg skrevet den i hodet mitt omtrent fire tusen ganger. Boken lever sitt eget liv i hodet mitt 24/7, men når jeg skal skrive videre i Word dokumentet, stivner fingrene mine og karakterene settes på pause. Jeg vet ikke hva som skal skje. Jeg har ikke klart å finne knappen som gjør at karakterne mine gjør ting av seg selv, og nå er det jeg som holder dem tilbake.

Dette er en utrolig frustrerende versjon, når «babyen» du har prøvd å «føde» i litt over FEM ÅR, ikke kommer når den skal. Dårlig planlegging fra min side. I den siste tiden har jeg derfor i større grad henvendt meg direkte til hovedkarakteren og nektet meg selv å *ikke* skrive noe. For som vi alle vet, inspirasjon er ikke noe som kommer når du krever det, og den lever litt sitt eget liv og vil at du skal skrive når du er lengst mulig unna penn og papir. Jeg begynte å skrive et brev til hovedpersonen, noe som egentlig ledet til at jeg snakket med meg selv og innkluderte ham. Det er der jeg er nå, i midten av en slags funky åpenbaring som jeg ikke helt vet hvordan skal justeres på.

  1. Jeg glemmer alle planer, ideer og småplot som jeg har tenkt/skrevet – og fortsetter fra det punktet jeg er på nå uten å vite hva som skjer. Dette har fungert på tidligere ting jeg har skrevet, men disse historiene har riktignok ikke blitt skrevet ferdig.
  2. «Fant du henne, Anton?» blir lagt på is i minst 5 år, og jeg prøver heller å skrive en av de 8 andre romanene som surrer rundt i hodet mitt. Finner fram «Anton» om 5 år og gråter litt mens jeg leser sidene.

Kjære leser, hvis det fortsatt er noen igjen:

Hva skal jeg gjøre? *vræl*

 

Gif: http://superbgifs.tumblr.com/

 

Related Posts with Thumbnails

6 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. Thomas sier:

    Det er vanskelig å være redd. Har prøvd det selv og det suger :-P

    Synes det høres ut som en god ide å skrive på andre ting og la Anton ligge en stund. Følg magefølelsen så du kommer igang med skriving igjen.

    Lykke til :-)

  2. Sylvilel sier:

    Jeg leste en gang om ei dame som plutselig oppdaga at dagdrømmene hun spant hvor enn hun var, var hele romaner i emning. Sånn ble hun forfatter.
    Jeg har heller ikke klart å finne knappen du snakker om, i hvert fall ikke før du ba meg om å begynne på ei tilfeldig setning og se hvor det endte. Jeg har begynt på en ny tekst hver dag siden da, uten å ta sikte på at det skal bli noe før det selv er klar for å bli noe. Hvis du har dagdrømmer, og ikke allerde gjør det – skriv dem ned. Tenk på dem som individer som vil dele fragmanter av historien sin med deg. Kanskje en av dem forteller deg hele historien hvis du er heldig :)

  3. Yellowcup sier:

    Selvfølgelig har du lesere, det vil du alltid ha!

    Noen ganger så setter man seg rett og slett fast. Min egen skriveglede døde for 5 år siden nå, og jeg har ikke skrevet en eneste fortelling, historie, dikt, annet enn min egen dagbok. Noen ganger så må man finne noe nytt, en ny start, en ny side – så kommer det gamle tilbake etter hvert.
    Jeg tror du og Fant du henne Anton trenger en god gammeldags pause. En skikkelig pause. Ingen tenking på det gamle forholdet, det kommer tilbake. Det gjør det alltid, og når det kommer tilbake så vil dere starte friskt :)

    (Jeg liker ikke at jeg må telle på fingrene hver gang jeg kommenterer for å finne det riktige svaret :P )

  4. Ikke gi deg! Pust med magen, snart kommer skrivelysten tilbake. Jeg lover.

  5. Fivrelden sier:

    Gjett om jeg kjenner meg igjen i denne bloggposten. Alt jeg kan si er massemasse lykke til. Det kommer tilbake :)

  6. Rikke sier:

    Kjenner den følelsen alt for godt. Jeg har en tendens til å gjøre veldig mye på en gang (tegning, blogging, utallige prosjekter) så skrivingen kommer litt i bakgrunnen, men jeg har hatt denne ene boken i hodet siden skrivelinja på folkehøyskolen, men ideen er så komplisert og karakterene liker å bytte personlighet og fortelle meg at det er så ufattelig mange måter å snu på ting, men så begynte det hele bare med at jeg begynte å skrive fordi jeg hadde en skrive uke også ble det et evig foranderlig univers.

    Det er egentlig ganske spennende, men det dumme er jo at du må skrive det ned for at andre skal kunne lese det og ting har en tendens til å komme ut annerledes enn det du vil.

    Men jeg syntes stort sett at ordene flyter bedre om jeg bare sitter meg ned og skriver og lar alt komme som en utemmelig bevissthetsstrøm, for innimellom kommer det ganske fantastiske setninger ut av det. Struktur er noe annet, men hvis det finnes en knapp som får karakterene til å gjøre noe av seg selv, så må det være den som skur av virkeligheten og lar deg skrive som en galning uten å tenke på om scenen er akkurat slik du planla den.

    Du sier du har holdt på med boken i mange år og da er det forståelig at den sitter dypt inne. Tanken er nemlig ikke alltid så glad i å la deg skrive ned det den mener den har lagret i minnet. Du har jo det i hodet så hvorfor skal det ned på papiret? Men hvis du skriver masse med dette bok-prosjektet i tankene, kan det hende det fosser ut likevel.

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: