Denne posten gir deg ingen nytte i hverdagen, men det føles så bra å få sagt det

Prepost: Denne posten inneholder alt for mange sidespor (heretter referert til som Sidenotes, av en eller annen magisk grunn) og parenteser. Du er herved advart. Om ønskelig kan bare scrolle helt ned og se den helt urelaterte musikkvideoen på slutten av posten. Den er helt urelatert til posten fordi mye av det jeg har skrevet er på sett og vis urelatert til hverandre, så derfor er musikkvideoen ganske viktig likevel. Når jeg tenker over det, så får du bare glemme denne posten helt, IKKE se videoen og fortsette med leksene dine. Jeg beklager.

Pre prepost: Men hvis du faktisk ønsker å lese hele denne bloggposten, vit at du gjør det på egen risiko og at jeg ikke forventer at du skal forstå noe som helst. Du ser forresten helt nydelig ut i den genseren du har på deg, er den ny?

Alle vet at dagen før eksamen begynner man å gjøre helt andre ting enn å forberede seg på den faktiske eksamen. I mitt tilfelle har dette forandret seg en anelse de siste dagene, ikke bare fordi jeg har en leilighetsokkupant (er det et ord? Nå er det i hvert fall det), men også fordi jeg er skremmende forberedt. Okkupanten som jeg deler seng med om kvelden (her gir jeg deg litt plass til å tenke så mye på sex du bare vil, før jeg ødelegger hele fantasien for deg og avslutter med en parentes), er en du har lest om før (hun med de røde leppene).

(sidenote 1: Hun er en slik en som får meg til å studere når jeg faktisk må, og etterpå lar meg se på boyband-musikkvideoer fra 2012 mens jeg hyler/piper/røler/hikster om hvordan videoene voldtar meg visuelt og lyrisk. Gi meg ”Blue” som står med hver sin mikrofon mens de synger lystig om at alle må reise seg, og fortell meg hvorfor i helvete ”The Wanted” ikke er i fengsel for å oppmuntre smårips (14 år gamle jenter) til å jukke på dem.))

(sidenote 1.2: Nå har jeg glemt hvor jeg egentlig ville med dette, men det er sent på kvelden, jeg og okkupanten har drukket kaffe, og nå hører jeg på en eller annen ung fløtepus på spotify forføre vesle Elisabeth IC fra ungdomskolen.)

Speideren! Det var det.
I stedet for å sovne til marerittet om at jeg den 24 april kommer til måtte skrive om en detaljert oppgave som heter ”Skriv alle navnene på personene nevnt i Forbrytelse og Straff, samt detaljert karakteranalyse. Diskuterer vokal og konsonantbruken”, har jeg de siste 3 dagene drømt om min fortid som speiderpike.
(sidenote 2 : jeg har helt sikket blogget om dette for noen år siden, men fåkk det, dette er min blogg og mine skrivefeil.)

Jeg er av den overbevisning om at alle ALLE jenter en eller annen gang i livet har vært medlem av TL-klubben, Pennyklubben, speideren og korps samtidig, og her om dagen gikk det opp et lys for meg når det gjaldt min fortid i korps og speideren. La meg prøve å ikke virke alt for vimsete (hvis du fortsatt leser, og klarer å forstå denne teksten: jeg salutterer deg):

1: I korpset spilte jeg klarinett (også kjent som lakris), og av og til tverrfløyte. Den eneste noten jeg klarte å lære meg var ”F”, som jeg i dag har glemt. Jeg spilte alt på gehør og latet som om jeg var klarinettsavant. Meg om det. I dette korpset var det også to jenter som var med på å gjøre mitt og diverse andre jenters liv til et helvete. Disse to jentene klarte av en eller annen grunn å få meg til å skamme meg over at jeg spilte i et korps (vi vet begge to at jenter er generelt onde i en alder fra 12-16, og gjør alt de/vi kan for å overleve hverandre – se sidenote 3 lenger nede), selv om de var med selv. Den verbale og psykiske terroren de drev med hjemsøker meg hver gang jeg hører lyden av en trombone (ikke misforstå, det er et meget fint instrument). Det jeg plutselig for noen dager siden begynte å tenke var altså: hvorfor i huleste følte jeg meg enda mer som en uvelkommen nerd (negativt ladet, mind you) som spilte i korps, når disse to jentene gjorde det samme, men når det gjaldt dem så var det kult? HVORFOR? Spis en rå paprika og fortell meg din konklusjon etterpå.

(sidenote 3: Det er nå du kan sette på Hunger Games soundtracket i bakgrunnen mens du skumleser resten av denne teksten)

2: Jeg har delvis blokkert, delvis fornektet og ganske helhjertet glemt mye av min periode i speideren. Men jeg vet hvorfor jeg ble med, og det var på grunn av Ole, Dole og Doffen sine speiderbøker. Jeg dro mamma med meg til alle butikker i kommunen for å få tak i neste speiderbok slik at jeg kunne lære meg hvordan jeg skulle klare å overleve dersom jeg plutselig ble angrepet av en bjørn. I en tid da jeg fortsatt hadde drømmer om å en dag bli detektiv ala Poirot, begynte jeg derfor i den lokale speideren (jeg ser logikken, gjør ikke du?). Men det som virkelig satte en støkk i meg mens jeg var medlem, var en veldig spesiell tur i naturen som var en direkte årsak til at jeg nektet å fornye mitt medlemskap. La oss si at jeg var 10 år (sidenote 4: du leser bloggen til en jente som har dyskalkuli. Hvis jeg sier at jeg var 10 år, er det fullt mulig at jeg var 8. Just sayin’), og jeg hadde enda ikke utviklet personligheten som roper NEI JEG VIL IKKE OG DU KAN IKKE TVINGE MEG LA MEG SE PÅ BARNE-TV I FRED.

Det jeg husker fra den turen er at jeg var et sted i gokk (sidenote 5: mye i den kommunen er egentlig i gokk, spør du meg, men det er også en stor del av sjarmen med å bo der. Flott natur for barn å gå seg vill i, og for foreldre å bekymre seg om alle måter barna kan dø på.) midt på natten, omringet av trær og det regnet så mye at jeg var på nippet til å drukne. Jeg holdt kart og kompass (som jeg til den dag i dag ikke forstår et kvekk av), og prøvde å finne et eller annet. Jeg var sur, forfrossen, nesten død og lei av alt (for det meste naturen). Det neste jeg husker er at jeg er hjemme hos mamma, og hadde bestemt at jeg aldri mer skulle bli med en gruppe mennesker ut i naturen for å finne NOE SOM HELST (ikke en gang en hytte), for når intensjon kom til fakta så skulle vi jo dra vekk derfra til slutt uansett. Hvorfor ikke bare kutte ut intensjonen med en gang, konstatere fakta og IKKE DRA? Speideren ødela naturen for meg, og dette lå jeg altså og funderte over for noen dager siden. Ole, Dole og Doffen, you are on my list.

Nevnte jeg at jeg faktisk har eksamen i morgen? Heathcliff skal dissekeres med bestemte tastetrykk.

Gratulerer. Du har lest helt til slutt (eller så har du ikke det, og bare scrollet ned hit, slik jeg ba deg om. Sneaky bastard).

Related Posts with Thumbnails

7 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. Natalie sier:

    Nå er det sent på natt og jeg har jobbet lenge, så det er mulig at det er derfor sammensuriet ditt hadde mening. Jeg lo i hvert fall høyt flere ganger. Jeg beklager å ødelegge statistikken for deg, men jeg aldri vært medlem av speideren, spilt i korps eller vært medlem i hhv TL eller Penny – de to siste sannsynligvis fordi jeg er for gammel. Men jeg husker Hakkespettbøkene uten at jeg fikk så voldsom trang til speideren av den grunn. Jeg liker ikke Heathcliff heller.
    Lykke til med eksamen!

  2. Natalie: Nå føkket du opp mye ser jeg. I like you. Hepp!

  3. Myrsnipa sier:

    Nei, den er gammel, men takk det var hyggelig sagt.

    Jeg var medlem var TL-klubben (livredd hester, så Ponny-greiene utgikk, men senere hadde jeg en kjæreste som het ronny og hadde hestehale, så mulig dette var traumatisk), og jeg spilte i korps. Jeg bodde i såpass grisgrendte strøk at det ikke var noen speider, men en gang tok en frelsesarme-soldat oss med til Kirkenes på noe han kalte speiderleir. Det var ikke speiderleir, ikke det jeg kunne se i hvert fall, og vi brukte helgen til å lese forskjellige avsnitt i bibelen for så å diskutere disse. (Jeg kan fortsatt ikke forstå at mine foreldre lot meg reise 25 mil med en fremmed mann bare fordi han hadde bibel under armen og uniform.) Når jeg kom hjem herfra kastet jeg Ole, Dole og Doffens speiderbok, men beholdt bibelen, bare sånn for sikkerhets skyld. Jeg har ikke retningssans, kan ikke knyte knuter, men klarer stort sett alltid å plassere bibelsitater på quiz. Så takk til frelsesarmesoldat Brian, for at han fortsatt hjelper meg å vinne disse. Lykke til på eksamen!

  4. Myrsnipa: Vi er nok sjelevenner.

  5. Idun sier:

    Jeg leste faktisk alt(uten å jukse)..for jeg liker å lese ting. Og det hadde mening forresten.

    Jeg var i speideren, men ikke korps, TL eller Penny klubben. Det eneste jeg husker som var gøy var å leke med fyrstikker når vi skulle lære å lage bål. Som faktisk gikk overraskende bra, og uten å brenne noe som ikke skulle brenne.

  6. Fotball, Korps, en dag i Speideren… I min selvbiografi kommer det til å være et eget kapittel ved navn: «Hvordan Søndagsskolen skremte livet av meg, og tok fra meg nattesøvnen i lang tid».

    Det ble soundtrack’et til Mission Impossible. Passet bra det også. Just sayin’.

  7. Naitzel sier:

    *Applaus*

    Ettersom jeg har sluttet å lese blogger, er det lenge siden jeg har vært innom her. Men dette var gøy :)

    Jeg har spilt i korps. Men jeg er ikke jente. Syns den statistikken var en smule snever.

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: