Du skal ikke gråte alene, når andre vet at du er der.

Etter at jeg har vært på innom universitetets bokhandel går jeg inn på jentetoalettet for å sjekke at jeg ikke har leppestift på steder det ikke burde være. Det er en jentegreie. Jeg plasserer pappkoppen med kaffe ved siden av vasken, og gjør det samme med vesken min, stirrer på meg selv og lurer på om luggen min plutselig har delt seg opp. Det er da jeg hører lyder fra en av båsene bak meg, lyder som umiddelbart forteller meg at en jente prøver å kontrollere sin egen gråt, men ikke får det til. Jeg snur meg og registrerer at det er fire båser som er opptatt, og rett etterpå er det to jenter som kommer ut for å vaske hendene. Jeg prøver å få øyekontakt med dem begge, men dette er universitetet – vi veksler blikk i et nanosekund før de forsvinner inn i sin egen hvor man ikke snakker med noen man ikke kjenner.

Lydene fortsetter. Jeg hører hvordan jenta ikke lenger klarer å holde tilbake, og begynner å gråte igjen. Det er ikke særlig høylytt eller dramatisk, bare veldig veldig ukontrollert. Jeg klarer ikke å se på mitt eget speilbilde når det er en jente som gråter, jeg føler med en gang at dette ikke er ok, dette er ikke normalt. Noen trekker i snoren, åpner en dør og kommer ut for å vaske hendene sine, men jeg vet at dette ikke er den gråtende jenten jeg hører. Vi veksler et blikk, og uttrykket hennes forteller meg at hun har hørt gråten hun også. Jeg oppfatter det som om hun prøver å si ”jaja, noen gråter i dag også, hehe” før hun forsvinner. Det er nå kun 1 bås som er opptatt, og jeg vet at der inne sitter det en jente som er lei seg.
Ok. Så hvis jeg går ut nå, kommer jeg til å angre på at jeg ikke sa noe. Hvis jeg ikke gir et tegn på at hun ikke er alene her inne, så kommer jeg til å lure på hva som kunne ha skjedd. Jeg prøver å ikke lage noen lyder mens jeg hører hvordan gråtingen fortsetter, at jenta tror hun er alene og bare slipper alt løs. Hun pusser nesen, snufser og hikster om hverandre. Det er vondt å høre på, og det føles som om jeg observerer et alt for personlig øyeblikk. Men jeg er her, og ingen av de andre jentene så ut til å ville si noe høyt om hva som skjer. Jeg sliter med å være impulsiv, men nå føles det som om det er mitt eneste valg. Jeg går går bort til den låste båsen og banker forsiktig tre ganger på døren. Lydene opphører umiddelbart.

”Hei, vil du snakke om det?” er det første jeg sier. Jeg spør ikke om det går bra, for jeg vet det ikke går bra.

”Neida, det går bra!” er svaret. Jenta begynner å romstere der inne og jeg ser for meg hvordan hun prøver å tørke tårene og banne innvendig.

”Tull og tøys. Du gråter, jo! Er det noe jeg kan hjelpe deg med?” spør jeg.

”Nei…” svarer hun. Og så kommer lydene igjen som gjør at hjertet mitt begynner å blø.

”Jeg vet ikke med deg, men det å gråte på en slik offentlig plass er ganske… offentlig. Hva er det som har skjedd?” prøver jeg meg på. Uten at hun svarer ser jeg at hun under dodøren rekker meg mobiltelefonen sin, og tekstmeldingen som vises på skjermen. Oi, jeg får tilgang til hennes private korrespondanse.
Jeg setter meg ned på gulvet og lener meg mot den andre døren, bare i tilfelle hun bestemmer seg for å åpne, og tar imot mobilen hennes. Det blir feil av meg å sitere sms-en her, men i meldingen står det at gutten ikke lenger ønsker å være kjæresten hennes, at det er best han flytter ut og at han helst ikke vil snakke med henne på en stund.

”Åh,” sier jeg og sender mobilen tilbake ”du… jeg antar at vi ikke kjenner hverandre men… kan du ikke komme ut derfra? Det er aldri kult å gråte alene.”
Etter noe som føles som flere minutter hører jeg at hun reiser seg og skal til å åpne døren. I full fart reiser jeg meg også, løper for å hente papir og venter på henne. Jenta som nå står foran meg er så oppløst i tårer og emosjonelt knekt at jeg tror ikke det spiller noen rolle om hvem jeg er. Uten å si noe går jeg nærmere og legger armene mine rundt henne. Hun begraver ansiktet sitt i håret mitt, snufser, og jeg kjenner at hun holder hardt rundt meg. At jeg nå har hennes tårer og snørr i håret mitt, er ganske ubetydelig. Det betyr liksom ikke noe at vi ikke kjenner hverandre, det betyr heller ikke noe at jeg nettopp har sett at ansiktet hennes er ødelagt av rennende sminke.

”Har du venninner du kan være med i kveld?” spør jeg.

”Ja.” svarer hun. Jeg avslutter klemmen, og for første gang kan jeg virkelig se hvem hun er. Jeg har ikke sett henne på campus før, noe som egentlig er like greit, da har jeg ikke noe annet å binde henne til. På impuls begynner jeg å tørke henne i ansiktet, noe hun lar meg gjøre (skulle tro vi har vært venner lenge), og jeg fjerner hår som har klistret seg mot kinnet hennes.

”Slo han opp nettopp?” spør jeg.

”For en time siden,” svarer hun og trekker pusten.

”Jeg heter Elisabeth,” sier jeg. Hun smiler og introduserer seg før hun gir meg en rask klem.

”Jeg bare.. jeg elsker ham, ikke sant, og jeg trodde virkelig at han elsket meg også.” sier hun.

”Mhm.” svarer jeg og fortsetter å tørke ansiktet hennes.

”Takk skal du ha,” sier hun og prøver å smile.

”Bare hyggelig. Kom hit.” Jeg dytter henne mot speilet og stiller meg ved siden av henne.

”Tenk da, om noen år så kommer du til å se tilbake på dette øyeblikket da en fremmed jente trøstet deg. Og jeg tror du kommer til å ha et godt minne, og ikke et dårlig minne om en kjip kjæreste, ikke sant?” sier jeg. Hun nikker, før hun begynner å ta seg selv til ansiktet og sier hvor sjokkert hun er over det hun ser.

”Jeg syntes du er kjempepen.” sier jeg og klapper henne på ryggen. Nå begynner jeg å lure på hvor grensen for kroppskontakt går, og jeg tror hun gjør det samme.

”Takk,” sier hun. Jeg gir henne en nok en klem, før jeg tar på meg vesken igjen og kaster den nå kalde kaffen.

”Jeg vet det er teit å si, men det ordner seg alltid. Liksom, det er jævlig nå, og det er jævlig veldig lenge, men snart oppdager du at ting går bedre.” sier jeg. Hun nikker.

”Lykke til,” sier jeg og skal til å gå, men hun sier navnet mitt og før jeg får sagt noe sier hun ”Du er bra,” og jeg tror på det hun sier.

Related Posts with Thumbnails

18 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. Cathrine sier:

    Du ER bra. Jeg er helt sikker på at du gjorde dagen hennes mye lettere. <3

  2. Undre sier:

    Sier som Cathrine: Du ER bra!

  3. J.K. sier:

    Elisabeth er bra å ha!

  4. Hilde sier:

    Så bra gjort, Elisabeth :)

  5. Ulrikke sier:

    Åh, så utrolig fint gjort, Elisabeth!
    Og hurra for ny bloggpost fra deg :)
    Keep up the good work.

  6. Du er et godt menneske, Elisabeth. :)

  7. Sotengelen sier:

    Veldig fint innlegg. Jeg er redd jeg hadde gjort det samme som de andre. Godt ikke alle gjør det.

  8. AtimAina sier:

    For en fantastisk nydelig historie! Takk for at du delte og ikke minst fordi du er et så bra menneske! Vi trenger flere sånne som deg! <3
    A:)

  9. Lise Nikita sier:

    Jeg har nå lest gjennom ca. 3 år med dine innlegg, og jeg kan ikke si annet enn at du gir meg frysninger. Jeg har smilt, grått og ledd av innleggene dine. Aldri før har jeg lest en så bra blogg!
    Håper du aldri slutter, stå på videre :)

  10. Lise Nikita: *cyberkos* Bloggen min kommer ikke til å dø med det første.

  11. Maryathome sier:

    Så vondt å lese, og så godt. Så gjenkjennelig og nært, og samtidig så, ja…så fint. Jeg tror på disse møtene. Jeg hadde også husket det øyeblikket. Så godt å merke at du tør å være nær, du tør å bry deg. Det er menneskelig, men jammen ikke vanlig tror jeg. Ja til mer menneskelighet.
    Du skriver veldig godt!

  12. Tommy sier:

    Du er et virkelig bra menneske.

  13. Bea sier:

    Wow! Nydelig <3

  14. *smiler* ja – det er medmenneskelighet der ute! :-) Så godt at du var der!

  15. Takk alle sammen, dere er bra også. :)

  16. This post has made me very glad for Google Translate! Thank you for restoring my faith in mankind – random acts of kindness are what makes the world go round. :-) x

  17. marthe sier:

    Fy søren! Dette ståe det uendelig stor respekt av!

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: