Stream of consciousness

Jeg hadde nettopp gått av bussen, og prøvde å glemme at en mann på godt over 100 kg hadde mistet buksen på bussen i det han bøyde seg og vist alle hans mørke hule. Det er ikke akkurat hver dag jeg opplever å stirre rett inn i bakenden på en mann og føle at rompekviser kommer for å invadere jorden. Ingen på bussen sa noe. Bare et kollektivt gisp. Så jeg sto på fortauet og stirret intenst på en plakat som reklamerte for sko, uten at jeg klarte å se hvor skoene var hen. To jenter gikk forbi meg, ”Jeg liker den nye jakken din, du kledde fargen!” sa den ene jenta, og jeg begynte med en gang å lure på når noen hadde gitt meg et kompliment for hva jeg har på meg.

Det er en stund siden, og jeg tenkte at det er jo forståelig. Som student er jeg ikke på skolen hver dag fra åtte til to, jeg ser ikke de samme personene heller, og fordi vi ikke har gått på skole sammen i tre til seks år, vet jeg ikke om det de har på seg er nytt. Jeg ser kanskje at de har på seg andre klær enn dagen før, men jeg vet ikke om de er nykjøpt. Men det gjorde jeg før. Alle gjør det, og så vidt jeg vet er det vanlig å si ”slit an” (det samme som: gratulerer med nye klær!) når en person du kjenner plutselig dukker opp med et nytt image. Det er jo hyggelig å få høre.

Jeg fortsatte å gå mot neste busstopp, men stanset halvveis og kikket etter de to jentene. Hvor lenge siden var det jeg hadde kjøpt et nytt klesplagg som noen ga meg et kompliment for? Jeg husket ikke, og akkurat der og da skjønte jeg at det var fint å få slike kompliment, som var høflige og ofte oppriktige. Jeg savnet gleden jeg opplevde at noen jeg kjente sa jeg var fin på håret (det var nok sist gang, ja! kom jeg på), at jeg kledde genseren eller at jeg hadde sminket meg på en fin måte. Det var mest følelsen jeg savnet, den gleden en venn ga meg med ordene sine. Jeg tenkte at dette kunne jo ikke bare gjelde meg, en 23 år gammel jente. Dette måtte jo gjelde gutter også. Alle for den saks skyld. Gir vi hverandre for få ærlige kompliment i hverdagen nå, enn tidligere? Er det universitetet som har gjort dette med meg?

En av mine beste venninner i Tromsø bruker ofte en knall rød leppestift, noe som får ansiktet hennes til å lyse opp og hun minner meg om en filmstjerne. Og det har jeg ikke sagt til henne. Nå kommer hun til å få vite om det, fordi jeg har skrevet det, men jeg tror ikke jeg har sagt det. For hadde ikke hun blitt glad da? Jentene jeg fortsatt så etter, hadde nå forsvunnet inn på en kafé, og jeg kom på at jeg hadde et gavekort i lommeboken som jeg kunne bruke på H&M. Kanskje jeg skal finne noe nytt, noe som jeg ikke har brukt flere ganger tidligere, noe som blir lagt merke til. Denne tanken hadde jeg ofte på videregående: jeg ville kle meg i noe som gjorde at gutter syntes jeg var fin å se på, og kanskje si det til meg etterpå. Nå tenkte jeg det fordi jeg savnet et eneste lite kompliment. Ikke noe å klage over, men det var noe å føle.

Dagen etterpå skjønte jeg at de to genserne jeg hadde kjøpt så ut som de kom ut fra skapet til en tenåring fra tidlig 90-tallet. Det så ikke nytt ut, men jeg likte dem. Ingen sa noe. I bakhodet håpet jeg at noen kom til å gjøre det, men mens jeg så på venninnen min med de røde leppene, fant jeg ut at det ikke var så viktig likevel, jeg så i hvert fall ikke på en rompekvise.

Related Posts with Thumbnails

3 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. Paula sier:

    *smask*

  2. Lammelåret sier:

    Komplimenter gjør dagen god. Det er nesten morsomt å se hvor stor effekt det kan ha, noen blir helt satt ut når man sier noe pent til dem.

  3. Ane sier:

    Vet du, akkurat det var noe av det jeg savna mest da jeg gikk fra videregående til universitet med 700 andre på samme studie (og som var koseligst å få igjen da jeg begynte på høyskole med 15 i klassen noen år etter). Det høres kanskje rart ut, men det å legge merke til slike småting som nye klær er et så tydelig og enkelt tegn på å være interessert i hverandre, å være vant til hverandre. Heldigvis er det mye annet og mer betydningsfullt som kan gi følelsen av å høre til, da. :)

    … og sånn ellers håper jeg virkelig du slipper mannen-uten-bukse-opplevelsen igjen!

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: