For dette skjer alltid på TV – grandmastyle

Jeg konsentrerer meg om å ikke klø over alt mens jeg passerer andre. Jeg bruker all viljestryke på å ikke ta av meg jakken (i minusgrader) og rulle meg rundt i steinene som er strødd omkring for at ingen skal skli på isen og dø. Så jeg tenker på hvordan jeg og studieveilederen min har funnet ut at jeg ikke skal ta exphil dette semesteret likevel – fordi det mest sannsynlig ville ha gi meg en psykisk diagnose, og at jeg nå også må finne en måte å lage mitt eget tidsreisesmykke alá Hermine for å klare å være på to forelesninger samtidig. Jeg stanser ved fotovergangsfeltet, og ser en gammel dame (lavere enn meg, wooohoo) som ser litt forvirret ut.

Jeg forelsker meg der og da. Hun har helt hvitt hår, store øyne, og knuger på en stokk for å ikke falle. Øynene hennes saumfarer omgivelsene, hun stirrer på bilene og hele kroppspråket skriker «Kan jeg gå nå, uten å ende opp med å operere hoften?«. I dette nanosekundet tenker jeg på alle tv-seriene og filmene jeg har sett gjennom årene: hvor personer hjelper gamle damer med å gå 6 meter, fra et fortau til et annet, for å gi seg selv bedre samvittighet og score noen plusspoeng hos Den Gode Generasjonen. Jeg tenkte det samme. Herregud, jeg har aldri hjulpet en eldre dame over veien før, og nå vet jeg at jeg kommer til å gjøre det. Hvor er korpset? Hvor er fanfaren? Vinter, du har endelig gitt meg en sjanse til å være en Heltinne, booya. Jeg innrømmer glatt at jeg handlet på pur jakt etter økning av selvfølelse, og jeg angrer ikke i det hele tatt. Fåkk deg karma, du finnes ikke og min gud heter Placebo.

Så jeg stirrer på denne vakre gamle damen og vet at dette er mitt øyeblikk.

«Hei!» sier jeg og tar ett steg nærmere damen.

«Hallo!» svarer hun og ser på meg med det fineste smilet jeg har fått i retur noen gang (utenom fra ektemannen *cue trommer*). Jeg tenkte faktisk ‘Jeg kan være hennes personlige tjener resten av dagen så lenge hun smiler slik’.

«Skal du over? Vil du gå sammen?» spør jeg.

«Åh! Ja gjerne!» svarer hun.

Jeg tror faktisk at jeg kunne brukt flere utropstegn der. Så jeg lenket (kan jeg si det?) arm med damen og i det den grønne mannen blinket og pep av glede gikk vi over veien sammen og det var som om alle sølvguttene sang en hymne til meg. Jeg gjorde en god ting. Jeg hjalp en som trengte det, og jeg følte meg jævla bra. Det hele tok tre sekunder og i det vi skulle skilles fra hverandre tok hun et ekstra tak i armen min og dro meg tettere inn til seg.

«Takk skal du da,» sa hun og jeg vurderte å spørre om hun ville ha selskap resten av dagen.

«Ha en fin helg videre!» sa jeg og vi gikk hver vår vei. Alle som passerte meg etter dette, og som så på ansiktet mitt må ha lurt på om jeg nettopp hadde møtt kjæresten min eller noe i den dur, for jeg smilte så mye at jeg kjente det i kinnene lenge etterpå. Tromsø gjør det med deg, frosser smilet ditt der du minst venter det, og forteller deg at dette øyeblikket vil du aldri glemme.

Related Posts with Thumbnails

6 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. Gabby sier:

    Du er så søt! Hun ble nok kjempeglad resten av dagen hun også :)

  2. For en hjertevarmende historie! :-) Du er en herlig dame da. <3

  3. Line sier:

    Jeg begynte også å smile når jeg leste denne historien. Nydelig!

  4. Ylvalia sier:

    For en søt historie! Lykke til med kloningen til forelesningene.

  5. elisecathrine sier:

    fantastisk! Du skriver godt og fanget meg fra første setning!

  6. Takker så mye for flotte kommentarer! :D

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: