Et manus til besvær

Et problem med å skrive på roman (burde kanskje nevne at jeg skriver kun når jeg faktisk har tid), er at jeg oppfører meg som en annen. Jeg går ikke så mye ut av leiligheten (hallo, jeg kan jo DØ der ute på isen), så jeg sitter i sofakroken og snakker med meg selv og mine fantasivenner. Jeg mener, romanfigurer. Romanen har jeg holdt på med i fire år. For moro skyld (les: fordi jeg trengte å overbevise meg selv om at jeg hadde masse sider å briefe med) limte jeg alt som har med «Fant du henne, Anton?» å gjøre inn i  samme dokument. Det var noen fine minutter, helt til det gikk opp for meg at jeg stirret på 80 sider av (forskjellige versjoner om) begynnelsen på historien. Så kikket jeg på hoveddokumentet og ble mutt. Det har tatt meg fire år å passere 40 sider.

Her skal leseren får seg en lite tenkepause for å sette seg inn i min mentalitet.

Ok?

Det gjør noe med meg.

Så jeg skriver meg inn i et slags romanhumør, og er vitne til at karakterene forandrer seg. Dette skal jo være morsomt, ikke bare identitetskrise! Handlingen skriver seg selv, jeg vet faktisk like lite som leseren hva som skal skje, helt til jeg har skrevet det. Gir det mening?  Problemet mitt er at jeg ikke har klart å skrive noe ferdig siden videregående (du vet den romanen som gjorde at jeg fint kunne blokkere skoletiden, men som aldri skal sette sin bokperm i en bokhandel). Jeg skriver som oftest 25 sider eller litt mer, og så er jeg «ferdig». Jeg er også veldig flink til å ville avsløre alt med en gang. Hvis ikke jeg hadde fått lesehjelp/skriveråd fra to venninner er det høyst sannsynlig at «Fant du henne, Anton» bare ville blitt 30 sider. Nå har jeg av en eller annen grunn klart å passere 40. Jeg burde kanskje ikke redigere meg ned til 37.

 

Related Posts with Thumbnails

7 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. Naitzel sier:

    Det er så gøy å skrive bok! Din helt egen verden der du er herren over alt. Og hvordan du kan bli overrasket når noe plutselig bare skjer i hjernen uten at du får det med deg, dette «noe» som renner gjennom armene og ut i fingrene, som koordinerer seg selv og formidler innholdet på skjermen eller papiret, og du setter deg tilbake, kanskje litt andpusten, med hamrende hjerte. Og du tenker… «Wow!» Det er det som gir meg gleden ved å skrive :D Lykke til med alt ditt!

  2. Dunia sier:

    Lykke til!

    Jeg vil kjøpe og lese romanen din når den er ut.

  3. Nå ble jeg glad:)

  4. Elin Rise sier:

    Hehe, kjenner meg igjen. Hold ut, Elisabeth! :)

  5. Villkatta sier:

    Lykke til Elisabeth, og hold ut! Jeg gleder meg nemlig til å lese boken din når den kommer ut ;)

  6. Nadiyya sier:

    Hei! Du høres ut som meg… helt til jeg fulgte Tom Egeland sin trinn for trinn – framstilling, «hvordan skrive roman» ;)

    http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/egeland?entry=aa_skrive_en_bok

  7. Høres veldig, veldig kjent ut det der, hehe. Skriver masse, men er sjeldent det strekker seg over 40 sider før det er ferdig. Jeg aner ikke hvordan historien utvikkler seg på forhånd, og skriver alt etterhvert, uten særlig plan. Det hørtes egentlig ganske rart ut, men tror du skjønner hva jeg mener. (: Beundrer krimforfattere etc. som klarer å holde på spenningen helt til siste slutt. Selv er jeg slik at om jeg faktisk har en plan er jeg så ivrig på å avsløre, hehe. Håper det er håp for oss også! ;P

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: