Hvor jeg fullfører bildekvoten min

Av og til glemmer jeg hva kroppskontakt er. Særlig når Frode er ute på jobb og jeg ikke kan hoppe på ham når som helst. I dag strøk H meg på ryggen. Vi går i samme klasse, og hun har et kallenavn på meg som gjør at jeg føler meg spesiell. Vi hadde ti minutter pause fra forelesning, og de andre rundt bordet snakket om problemet med barn som ikke får barnehageplass. Og H strøk meg på ryggen. Jeg sa til henne at jeg hadde nesten glemt hvordan det føltes, for Frode er den eneste som gjør det (det følger på en måte med ekteskapet). H vet at jeg savner mannen min, så denne lille berøringen på ryggen min betydde mye. Det gjorde at jeg savnet mamma også, og hvordan hun pleide å gjøre det samme når jeg var mindre (hei mamma).

Etter forelesningen gikk jeg for å snakke med en lærer som skal hjelpe meg med å skrive et formelt brev til Universitetet angående dyskalkuli. Jeg har aldri skrevet en objektiv søknad om hvorfor jeg må få fritak fra tallbaserte emner, men nå må jeg altså det. Er det noe jeg ønsker å lære leserne mine, så er det ordet: Dokumentasjon (gjentas gjerne tre ganger på rad hvor ordet blir sagt hver gang håndflaten treffer den andre håndflaten. Politiske bevegelser for ever). Har man problemer med et skolesystem som ikke forstår hva slags lærevansker du har, eller klarer å gi deg den utdannelsen du har krav på, skaff deg dokumentasjon på at du har rett (og ta kopier). Jeg har to utredninger fra Nevropsykolog som skriver opp og ned om tallblindheten min, og læreren ba meg legge dem med i søknaden. Diagnosen min har til og med en tallkode (jeg føler det er en slags ironi der). Læreren som hjelper meg har selv et barn med dyskalkuli, så han forstår bedre enn noen av de andre lærerne på uni hva jeg har gått gjennom. Hvis det bare finnes 1 lærer som er villig til å hjelpe, er det gull verdt.

Men uansett, jeg sliter ikke bare med tall. Jeg sliter med snø. Jeg pleier å ignorere den, men det er litt vanskelig når snødyngen er så høy at jeg ikke ser når bussen kommer. Det er også vanskelig når det er så kald vind at kinnene mine tar selvmord. På vei hjem går jeg som oftest en snarvei via ungdomskolen (alle elsker snarveier, uansett hvor kort den originale veien er). Stikkordet er å gå der mange har gått, der det er helt flatt og jeg kan se hvor andre har feilet totalt. Et steg i feil retning og jeg ender opp med snø opp til kneet, og resten av dagen finner jeg snø i bh-en. Vinter og jeg er i konstant krig. Jeg er her på grunn av studiet, for å si det mildt.

På død og liv
I Tromsø har jeg også funnet ut at jeg hater jeans. De beskytter hverken meg eller stilongsen mot kulden. Test selv, gå med jeans i -10 grader og når du kommer hjem er du rød og blå på låret. Null følelser på 1 time. Jeg fant ut på folkehøgskolen at hva slags klær du har på deg ikke betyr noe lenger. Alle går med joggeklær/kosebukser og pakker seg inn i hettegensere. Erfaring har lært meg at joggebukser+stilongs = sant. Går jeg med noe som mage og lår ikke dør av, går jeg med det ofte. La oss gli galant over til at jeg derfor ser ut som et blåbær på steroider når jeg er ute (den luen er blitt mitt varemerke tror jeg).
Sist men ikke minst:
Går søknaden til Uni dårlig, kommer jeg til å ta alt utover snøen. Kall dette en preview.
Related Posts with Thumbnails

9 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. Naitzel sier:

    Haha! Ja, Nord-Norge kan nok føles litt forblåst ut iblant :)

  2. eekageek sier:

    Dongeribukser er bare tull i ekstrem kulde! Folk synes jeg er så rar som går kronisk i skjørt midt på vinteren, men skjørt + ullstrømpebukse + knestrømper (gjerne også i ull) er mye varmere enn en hvilken som helst bukse jeg eier (selv med ullundertøy under). Skjørtet kapsler praktisk talt inn varmen! Ah. Kombiner med votter, skjerf og lue så kan kulda prøve så hardt den bare vil. Og dongeribuksa kan ta seg ei bolle.

  3. Naitzel: LITT FORBLÅST?! Bergen has made you soft.

    Eekageek: Jeg beundrer deg for at du bruker skjørt. Skjørt liker meg ikke, bøyer seg framme og plutselig har jeg 1 stk klumpete skjørt snikende opp mot magen.

  4. galithralia sier:

    Jeg bare ååå SNØØØØØØØØØ <3 så gikk jeg ut til butikken over gaten i -1, og bare NOOO alt dette summeres opp i en ting = sender deg masse masse masse MASSE gode og VARME klemmer :D

    (ja jeg har spist masse sjokolade..frustrert med store ord)

  5. Eirin sier:

    merkelig, men det du skriver om kulde og snø og at man ikke kan se når bussen kommer og alle andre grunner for at jeg flyttet derfra… det får meg bare til å savne tromsø enda mer :(

  6. Kynikernann sier:

    Hvorfor lar vi personer med Dyskalkuli ta generell studiekompetanse når vi mangler 10 000 ingeniører i Norge?!?

  7. Kynikermann: Det må du ikke spørre meg om.

  8. Kynikernann sier:

    Det er ren egoisme å ikke velge realfagsstudier i dag.

  9. Kynikermann: Jeg tror ikke det er lurt at du forhåndsdømmer oss med dyskalkuli, når du ikke ser ut til å forstå helt hvordan det er å ha det. Personer som har dyskalkuli har like mye rett til å ta en utdannelse. Denne diskusjonen syntes jeg uansett ikke har noe i bloggen min å gjøre, og jeg håper du kan respektere det. Egoismekommentaren din velger jeg å ikke skrive noe om.

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: