For jeg vet jo ikke hva du egentlig tenker nå

Det er så masse jeg vil skrive, men ikke får til. Jeg vil forsvare det jeg har skrevet, samtidig som jeg vil forklare til alle at bloggposten var viktig for meg å få ut av systemet. Jeg ville fortelle hvordan jeg har hatt det, men nå har det blitt (litt) til hvordan mange har det. Det er vanskelig å fortelle deg hva jeg vil nå, hva jeg vil skrive uten at noen skal tro at jeg framstiller meg selv som et offer. Jeg føler jo at jeg var det, kanskje ikke et mobbeoffer, men et offer likevel. Jeg ser ser at det er enkelte som nå mener at jeg selv mobber, og at jeg ikke er rettferdig. Er ikke enig. Jeg trodde at jeg trengte en unnskyldning.Jeg trengte  å se selv at nå kan jeg gå videre i hverdagen uten å tenke på skoleårene. Tilbakemeldingene fra dere alle har betydd mye for meg, og jeg håper dere vet det. Men nå vil jeg prøve å gå videre, prøve å få universitetet til å forstå hva dyskalkuli er for noe, og prøve å tenke på barndommen min som noe mer enn bare kjiphet.

Don’t Forget To Be Awesome.

Related Posts with Thumbnails

2 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. Elizabeth sier:

    and don’t forget that you already ARE awesome

  2. Opplevelsen din av hvordan det var er din egen, bare du vet hvordan det var for deg, og om man flytter fokuset bort fra det man ikke vil huske så finner hjernen andre ting å rette seg mot, og etterhvert blir det kanskje annerledes å tenke tilbake. Om det var forståelig.

    (og lykke til med å få universitetet til å forstå dyskalkulien!)

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: