Bryr du deg nå?

(Post post: Dette innlegget er

Jeg googler dere. Jeg leter etter dere – deg – på facebook og av det jeg har tilgang til, stirrer jeg på (profil)bildene deres. Jeg lurer på hvorfor dere smiler, hvordan dere klarer å være lykkelig og om dere har kjærester. Av en eller annen grunn skulle jeg ønske at dere ikke smilte. At dere – du – var trist på alle bilder av deg selv, og så angrende ut. Jeg vil ikke at du skal være fornøyd med deg selv, eller din egen oppvekst i skolegården. I hvert fall ikke 100 %.

Noen av dere har fått barn. Når barnet ditt starter på skolen, vil uten tvil ordet «mobbing» dukke opp på en eller annen måte. Hvordan har du tenkt å takle hvilken side barnet ditt står på? Har du tenkt å lære bort det samme du gjorde? Den sterkeste overlever, den svake må ødelegges? Eller kommer du plutselig på hvordan du selv drev og ødela meg og flere andre psykisk?

Jeg var en av de heldige. Dere gikk aldri til fysisk angrep på meg, det gjorde dere mot andre. Men jeg fikk det verbale, ryktene og at dere ignorerte min eksistens. For meg føltes det fysisk også. Det var aldri direkte mobbing, jeg vil heller kalle det konstant plaging over flere år. Dere ødela meg, så vidt. Dere er fortsatt inni hodet mitt og jeg får ikke bort minnene dere skapte.

Jeg vet hvorfor jeg ble plaget. Som en jente uten søsken visste jeg ikke hvordan jeg skulle ta igjen, og derfor syntes dere det var moro. Og jeg leste bøker, herregud for en nerd (negativt ment). IC ble så lei seg, IC sa aldri ifra til læreren og IC var så lett å bruke. Ingen brydde seg om dere sa at IC var den styggeste jenten i klassen, mens hun var tilstede, for alle var enige i det.

Det jeg ikke forstår, er at vi på et eller annet tidspunkt var venner. Du og jeg. Men da var vi alene, hvor ingen kunne se at du var med meg. Det gjelder nesten dere alle. Når vi var alene var du ekte, du var snill, du ville være med meg og vi snakket. Jeg var ikke IC, jeg var Elisabeth. Men med en gang vi var på skolen, så var det som om ingen ville innrømme at dere – du – av og til var sammen med meg på fritiden. Jeg følte meg som en slags skam.

På ungdomskolen ble jeg kåret til «Klassens lesehest». Jeg følte at dere drepte meg. Og som 15 år var det en ganske intens følelse når man er tvunget til å ha tittelen som et bånd rundt seg. Det ble så offentlig, at dere kalte meg etter det dere så. Det var også da jeg skjønte at dere bare behandlet meg slik dere, saueflokken, så meg. Det var fire stykker i klassen som så på meg som mer enn et individ, den ene av dem er jeg i dag lykkelig gift med.

Hva har jeg noensinne gjort dere? Hva var det på barne- og ungdomskolen som gjorde at dere skapte rykter om at jeg var gal, lesbisk etc? Var det fordi jeg gikk og leste bøker hele tiden? Var det fordi jeg var livredd? Var det fordi jeg fikk angst i gymtimene? Eller var det fordi jeg aldri, aldri tok igjen? Hvorfor klarte dere aldri å si «Elisabeth» når det var flere som også het det? Hadde dere en såpass dysfunksjonell flokkmentaltet at dere bare klarte å kalle meg IC, slik at jeg ikke var et menneske? Kalte dere meg IC bare fordi jeg hadde et rart etternavn? På barneskolen utviklet jeg gym og fotballangst fordi dere brukte mye av tiden på å sparke/kaste baller på meg når det var ballaktiviteter. Eller bare slengte kommentarer, mens dere løp flirende forbi. Det sitter fortsatt igjen.

Du har det vel bra i dag. Du studerer noe du liker, du har sikkert kjæreste og du tenker på ungdomsårene som den tiden hvor du møtte vennene dine. Jeg vet at dere kanskje aldri kommer til å lese dette, aldri kommer dere til å innrømme at dere tok deres egne problemer utover meg og andre, fordi dere hadde det gøy. Dere hadde det gøy sammen med andre, fordi dere var redd for at hvis dere gikk imot de andre, ville dere bli like upopulær som meg.

Jeg orker ikke å skrive alle tingene dere sa til meg. Men alt tyder på at dere fikk en slags mental orgasme av å få meg til å gråte i friminuttene, helst når jeg var forkjølet. Jeg skulket skolen ofte, gråt på veien både til og fra. Gratulerer, jeg håper dere fikk et sterkere vennskap med hverandre. Åh, vent, etter Facebook å dømme, så ja – dere er bestiser hele gjengen.

Jeg prøver fortsatt å forstå hvorfor ingen i klassen min på Os Gymnas (Note: selv om dette skjedde i en kommune der alle trodde de visste alt om alle, så er jeg ikke noe spesielt tilfelle. Mange har opplevd det samme som meg) ville være venn med meg. Da mener jeg klassen min, dere personlig. Jeg fikk venninner i de andre klassene, og dere likte heller ingen av dem. Men meg ignorerte dere. Dere snakket bare til meg når dere måtte, da med en påtatt høflighet. Jeg fikk fritak fra gym fordi jeg brukte store deler av tiden på å spy av angsten før selve gymtimen, og fordi jeg var luft i garderoben. Jeg kjenner ikke dere, og dere kjenner ikke meg. Likevel vet jeg at dere leste bloggen min og ga meg til tider tilbakemelding på rare tidspunkt. Hvorfor ble jeg kåret til «Os største blogger» når dere aldri snakket med meg?

Jeg skriver dette fordi jeg fikk alle minnene tilbake etter at VG startet «Bry Deg» kampanjen, og jeg leste artikkelen om to gutter som jeg selv gikk på skole med. Den ene har jeg snakket med på sammenkomst hos felles venner, og visste at han ble mobbet også. Jeg skriver dette fordi jeg trenger å få alt ut. Etter intervjuet i [MAG] hadde jeg et ørlite håp om at noen skulle kontakte meg for å si unnskyld, men som ventet skjedde det ikke. Det verste er at jeg tror ikke det skjer nå heller. Men en ting er sikkert: jeg er modigere enn deg. Dere. Bare tenk, jeg var aldri den som det gikk verst utover, hva har skjedd med dem som dere var verre mot? Jeg skriver også fordi ingen av dere andre som visste om plagingen, gjorde noe.

Alt jeg gjør, alt jeg skriver og prøver å oppnå, er for å vise dere at dere tok feil. På en måte er det «takket være» dere – deg – at jeg gjør alt jeg kan for å motbevise alt dere sa. På den måten har jeg et mål, en slags kontroll. Hvor smart av meg det er å tenke sånn, er en annen sak. Jeg vil ikke at dere skal huske meg som IC, jeg vil at dere skal huske meg som Elisabeth. Ikke mer, ikke mindre. Ok, kanskje mer.

Jeg vil ha en unnskylding fra dere. Etter nesten ti år fortjener jeg såpass. Kanskje det hjelper deg også?

Related Posts with Thumbnails

72 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. Solveig sier:

    Hei! kjenner meg godt igjen her ja,det var meg som ble mobbet no så grassalt til tider på skolen og på skoleveien.Nydelig innlegg du har! Beste hilsen Solveig.

  2. lena sier:

    Hei Elisabeth!

    Jeg kjenner deg ikke,men jeg håper du får unnskyldninger fra alle som mobbet deg,og at du får kvittet deg med likene i skapet! jeg synes du er modig som står fram med dette, ingen er vinnere i sånne saker, men du skal vite (om det er noen trøst) at mobberne har det vondt inni seg,nå da dem har blitt «voksne» å kanskje opplever at noen av dem dem selv har kjær,blir mobbet og har det vondt.
    Derfor jeg sier det er fordi jeg selv var en mobber, jeg vet at jeg har gjort hverdagen til helvete for en viss person.. Og i dag, angrer jeg av hele mitt hjertet, jeg har så dårlig samvittighet,og får vondt i magen når jeg møter på familien til den personen som jeg mobbet.. Jeg har mange ganger hatt lyst til å skrive noen ord/ prate med vedkommede, men nå er det jeg som er pingle, redd for hva svar jeg får osv.. Og alt hevner seg, det er jeg levende bevis på, for i dag blir familie medlem av meg mobbet stygt,og jeg får vondt helt inn i beina i kroppen min når jeg må oppleve at mine skal ha det vondt!
    Så jeg synes du fortjener å høre en unnskyldning,og dem vil nok ha godt av å få bli tilgitt for smerten dem påførte deg- får helt vondt inni meg av at mobbing er så utbrett og kan ikke forstå i dag at jeg var en av dem som gjorde livet til andre vondt å leve…. Men jeg lever med smertehelvette inni meg,om det er til trøst for dem som blir mobbet!!

    Stå på Elisabeth!!

  3. Alle:

    Jeg har lest hver eneste kommentar, men det er ganske åpenbart at jeg ikke klarer å svare alle. Det har kommet såpass mye tilbakemelding, både her og via facebook at jeg ser meg nødt til (jeg vil vil vil) skrive en oppdatering om noen dager. Skal bare overleve en eksamen først. Dere er pokker meg gode.

  4. Camilla Borg sier:

    Hei Elisabeth!

    Første gang eg leser bloggen din, veit at du har gifta deg med Frode og fremdeles skriver noe eg syns er kjekt og høre.

    Syns derimot det er dumt og lese at du ikkje unner dei som mobbet deg bra, vi blir 23 år gamle og alle har gjort noe dei angrer på i livet, barn gjør feiltrinn, det er ikkje lett og vokse opp i dagens samfunn. Eg rekner med eg er ein av dei du referer til siden eg gjekk i klasse med deg på barneskolen og ungdomsskolen.

    I.C. var desverre et navn vi tok fra mola(klasseforstander), dere var to elisabeth i klassen og det var initialene i etternavnet ditt, dumt at det skulle bli et så negativt kallenavn for deg.

    Og når vi valgte klassenslesehest var det fordi vi ikkje kjente deg godt nok til å velge et annet navn, du var kjent for oss som ho som alltid gikk med ei bok i handa, og du elsket jo og lese, alle fikk dei båndene, og alle fikk navn som skulle karaktisere seg selv, var ikkje meningen at det skulle få deg til å føle deg mobbet på noen som helst måte. Vi burde kanskje brukt mer tid på å bli kjent med deg, men kan ikkje gjør annet enn og beklage.

    Eg syns det er dumt for deg viss du virkelig føler det sånn som du skriver, eg blei sjøl mobbet for at eg var tjukk, guttene tok meg i siden og kalte meg for feiten i både 5 og 6 klasse, men har enn gode tone med dei det gjaldt i dag.
    Men vi er forskjellige.

    Eg skjønner at det ligger nok mer i dette innlegget enn eg referer til her i komentaren min, men var dei tingene eg kjente meg gjenn i.

    Så viss eg er ein av dei du henviser til syns eg det er dumt, og viss det gjør ting bedre for deg så har eg hatt mitt helvette, min kjæreste døde for 1,5 år siden og det har vert veldig vanskelig, så alle dei smilene du ser rundt på facebook, er kanskje ikkje ekte smil.

    Men eg unner deg alt godt, håper du og Frode får et fint liv sammen, og lykke til med debutromanen.

  5. Kjære Camilla. (skrivefeil redigert)

    Eg tror det e viktig for meg å påpeke at det eg skrev i denne posten, skrev eg for å få ut alle følelsene mine. Eg ser no effekten denne posten kan ha for de personene eg tenker på i innlegget. Det er og vanskelig å skrive kor mye kommentaren din betyr for meg, kor mye du faktisk oppklarer fra barndommen vår og kor høyt eg respekterer deg for at du tar steget og skriver til meg. Eg vil ikkje at du skal ha det vondt. Det var min ønske i flere år, men no som eg blir konfrontert med den, vil eg ikkje at verken du eller noen av de andre egentlig skal ha det vondt. Eg kan ikkje beklage nok det som har hendt med kjæresten din, det unner eg ingen i det hele tatt, og eg håper virkelig at du har folk rundt deg som støtter deg.

    Greien er at eg aldri har konfrontert noen av dere, på noen som helst måte, og dette var min måte å renske meg på. Mye har forandret seg i løpet av den tiden eg postet innlegget, og eg har fått en god del nye ting å tenke på. Eg vil du skal ha det bra, eg vil at eg skal ha det bra med meg selv. Og eg håper du selv ikkje føler at eg tar for hardt i mot deg eller noen av de andre i innlegget, men dette måtte eg få ut. Men eg vil og si takk, fra hele mitt hjerte, for at du har fortalt din side av dette. Eg kan ikkje få sagt nok kor forferdelig eg syntes det er med kjæresten din! Det at du skrev her mens alle kan lese det e ganske modig.

    Elisabeth

  6. Hild Frøya sier:

    Kjempefint innlegg. Jeg opplevde mye av det samme som deg i ungdomsårene + den fysiske biten, som du skriver at du så og si slapp unna. Det er ille, og jeg gruer meg til min datter begynner på skolen, for jeg er redd for at hun vil bli utsatt for det samme som meg. En eller egentlig to ting jeg iallfall er helt sikker på det er at jeg er et mye sterkere menneske idag pga det jeg opplevde i ungdomstiden (jeg bukker sjelden under, og er bestemt og målrettet), det andre er, at om min datter opplever noe av det samme som jeg gjorde, så vil jeg ta tak i problemer med begge hender med en gang.
    Jeg liker egentlig ikke den «bry deg» kampanjen jeg, spesielt for det jeg VET at mange av de som medvirket til at jeg gikk til psykolog og fikk diagnose PTSD i en alder av 20 år, har skrevet under der. Det er kun en eneste en som faktisk her bedt om unnskyldning. De andre bare skriver under på det dumme mobbeløftet og tror at det liksom veier opp for alt de har ødelagt.

  7. Robin sier:

    (NB fra Elisabeth: følgende kommentar har jeg valgt å sensurere en anelse, på grunn av noen kraftige skildringer, og jeg ønsker ikke at vedkommende på noen som helst måte skal bli utlevert. Fullt navn, facebook-navn og den presise beskrivelsen av grove mobbehandlinger er fjernet fordi jeg føler det blir litt for sterk kost å ha i denne bloggen. Etter ønske fra vedkommende er noen skrivefeil rettet. Sensureringen er godkjent av kommentarforfatteren – Elisabeth)

    Hei leste bloggen din

    (kjente igjen smerten så sterkt, bruker å unngå dette tema…altfor vondt, spesielt når du skriver om de som mobbet som har egne barn i dag ,og har ikke fattet hva de har gjort)

    Hei jeg har en lang og brutal historie jeg bærer på

    Ble utsatt for fysisk og psykisk mobbing hver dag i 8 år. Juling ,slag, spark, brent med lighter, klippet av håret, banket opp i pisserenna på doen. Ja det var vel favorittstedet.

    Samtidig som dette pågikk, ble jeg også utsatt får overgrep seksuelt av en som skulle hjelpe angånde mobbing.
    Etter det så ble veien kort til dop, og flere selvmord forsøk.
    De sa jeg var stygg, jentene spyttet på meg osv..
    Ironisk nok blir jeg sett på som en pen mann og var, ikke stygg heller da.. var en pen gutt noe som ikke slo an tydeligvis..

    De som ser meg på gaten eller hvor som helst vil aldri tro hva jeg bærer på.
    Jeg lever i dag med en velsmurt fasade. Trenger å se godt ut, alltid hjelpsom og hyggelig.

    Men jeg har i dag det som heter posttraumatiskstressyndrom .

    Prøver la fortiden være, men det er selfølgelig umulig. Så når jeg leste din blogg, så bare skjedde det noe, ja faktisk så føler jeg får og skrive eller fortelle min historie..men jeg har dysleksi så skrive er ikke min sterkeste side…så jeg håper en dag noe kan skrive min historie:)

    Du skriver din erfaring veldig bra
    Tussen takk

    mvh Robin Christopher

  8. […] er så masse jeg vil skrive, men ikke får til. Jeg vil forsvare det jeg har skrevet, samtidig som jeg vil forklare til alle at bloggposten var viktig for meg å få ut av systemet. […]

  9. Elisabeth H sier:

    Hei Elisabeth.
    Jeg blir helt sjokkert når jeg leser dette. Hvordan kan du spørre om hvorfor enkelte har fått barn? I det hele tatt dra inne uskydige barn i et forsøk på å trakke på «mobberene». De med barn vil selvsagt ikke lære opp barna sine til å mobbe. Men det er ikke på grunn av dette innlegget, men fordi de vokser og kommer seg videre i livet. Jeg lurer veldig på hvem du mener når du skriver at enkelte har fått barn. Og som Camilla skriver, de fleste gjør feiltrinn i livet. Det er tydelig at du ikke unner «mobberene» noe godt og håper at du blir mye bedre enn de. Det er synd å lese. Og som en vi gikk i klasse med sa til meg, det eneste dette innlegget viser, er hvem som ikke har vokset dette av seg.
    Hvem mobber hvem i dette innlegget?
    Jeg tror de fleste unner deg godt i livet, Elisabeth.

  10. Hanne sier:

    Selvfølgelig kommer mobberne seg videre i livet, det er jo ikke dem som blit tråkket på, slått, fysisk brutt ned til ingenting, de har jo ikke kjent på frykten mobbeofrene har. de skjønner jo ikke hvorfor noe skulle vært galt. det Elisabeth sier er at hun håper de ikke lar ungene deres holde på slik som de gjorde! og det skjønner jeg virkelig, jeg skjønner at hun skulle ønske de viste et snev av anger fordi de ødela store deler av livet hennes! det er jo bare logisk!

  11. julia sier:

    hvis man blir mobbet på skolen så går man jo ikke rundt å ønsker mobberene alt godt, det er jo en traumatisk opplevelse som sitter i oss lenge og som ofte ikke blir bearbeidet, for når det foregår har man ofte ikke mot eller energi til å forsvare seg. da har man behov for å «tømme» seg og si ut høyt hva det er som har skjedd.
    og å bli mobbet er ikke noe man «vokser av seg», men de som er mobberene i denne saken blir kanskje flaue og putter seg selv i en forsvars posisjon, men dersom man ikke oppfattet at dette foregikk så er det jo bare å ligge seg paddeflat og unnskylde for at man har fått noen til å føle seg så dårlig.
    og forfatteren i dette innlegget mobber ikke – men forteller rett ut hvordan det helvete var som hun levde i.
    og skjønner at mobberene er flaue, men et unnskyld er vel ikke så masse å ønske seg?

    jeg synes det er kjempebra at du har skrevet om opplevelsen din for det er uendelige mange i samme situasjon akkurat nå…..

  12. Karoline H sier:

    Til Elisabeth H:

    For et mobbeoffer er det ikke alltid bare å forgive and forget, og mange har opplevd såpass mye at det sitter i dem for resten av livet. Selv har jeg aldri blitt mobbet, men opplevd å være usynlig gjennom stort sett hele ungdomsskolen, noe som heller ikke var lett. I russetiden opplevde jeg at en av disse som ignorerte meg i mange år kom bort til meg, ga meg en stor klem og utbrøt «så koselig å se deg igjen!» Selv stod jeg der som et stort spørsmålstegn og tenkte «hvorfor i helvete snakker du til meg?». I ettertid ser jeg jo at de som lot som om jeg ikke eksisterte aldri så hva de gjorde mot meg, de var for opptatt av seg selv og å være en av «de populære». Derfor hadde de ikke noe å beklage for, i deres øyne hadde de jo ikke gjort noe galt.

    Likevel er ikke dette noe som gjør mine følelser og mine tanker noe mindre reelle. At det har påvirket meg store deler av livet og at jeg i dag fortsatt sliter med så dårlig selvtillit at det påvirker mine studier og jobbmuligheter, er ikke til å legge skjul på. Jeg har godtatt at dette er en del av fortiden min, og jeg vet med meg selv at jeg er bedre enn dem. Ut fra innlegget ser jeg at Elisabeth kanskje ikke hadde kommet til det stadiet før hun skrev det hun skrev, og hadde et behov for å høre at «mobberne» ser at de har gjort noe som de burde angre på. I ettertid har Elisabeth uttrykt her på bloggen at hun har kommet seg et steg videre og ikke lenger har behov for en unnskyldning. Hvis det at hun skrev dette har hjulpet henne med det, ser jeg ikke noe galt i det.

    Jeg vil ikke engang kommentere at du kaller dette innlegget for mobbing, da er du ikke klar over hva du snakker om.

  13. Undre sier:

    Stopp en halv, Elisabeth H. Nå bruker du mobbeordet som en hersketeknikk. Det er bare ufint.

    Dere mente kanskje ikke å krenke, men nå har dere fått lese hvordan Eliabeth opplevde skoleåra. Svaret her er ikke å angripe Elisabeth for å uttrykke hvordan hun opplevde ting og hvordan det påvirker henne selv i dag, men å skvære opp.

    Som en annen blogger skrev før i dag: Det er aldri for sent å bry seg

  14. liiiii sier:

    og til camilla – alle gjør ting man angrer på, men det betyr ikke at alle mobber andre ingen vits å bagatellisere det, det er jo helt grusomt, og du har lite selvinnsikt når det du er mest opptatt av er å ønske at elisabeth vil at mobberene skal ha det bra…. wow jeg blir litt sjokkert…. og å bruke dine vonde opplevelser mot henne – det er jo ikke noe hun vil – det eneste hun ønsker er jo at folk som har vært stygg mot henne ønsker å si unnskyld…..
    dere har tydeligvis ikke forandret dere og håper du tenker over dine måter å være med andre på i fremtiden…..

  15. Kjære Elisabeth H,

    Kan du virkelig ikke forstå at det er vanskelig å se noen som har ødelagt store deler av livet ditt leve lykkelig og helt uaffektert av det, uten at det vekker noen følelser? Selvsagt har alle saker to sider, og mange mobbere vokser opp til å bli bra folk, men det er ingen unnskyldning. Å ha blitt mobbet eller utestengt er faktisk ikke noe man bare «vokser av seg». (Dette kommer fra meg, jeg prøver ikke å legge ord i munnen på bloggforfatteren.)

    Jeg opplever ikke blogginnlegget som nedlatende på noen måte. Det bør gå an å si til de tilsynelatende uberørte «vet du hva, det dere holdt på med var faktisk ikke greit» uten at det betyr at man ikke unner dem noe godt.

    Jeg vil gå ut fra at blogginnlegget har kostet mye å skrive og synes din kommentar, Elisabeth H, faktisk nettopp har en undertone av ungdomsskolehersketeknikk. Med all respekt :-)

  16. Marie sier:

    Jeg støtter, med hele mitt hjerte, alle de kloke og velskrevne kommentarene som har kommet etter Camilla og Elisabeth H sine innlegg.
    Bare så det er registrert. Også skjønner jeg bare ikke – jeg prøver så hardt, så hardt å forstå – hvorfor et «unnskyld» ikke klarer å finne veien frem til en så utrolig fantastisk og god person som Elisabeth, dere skulle stått i kø, dere skulle knelt på knær og tryglet om å bli tilgitt. Verst for dere.
    What comes around, goes around.

  17. galithralia sier:

    Jeg vil med dette svare på Elisabeth H sin kommentar.

    Hvorfor skal hun ikke undres over hvordan mobberne vil opptre foran sin barn? Mange barn blir kopier av sine foreldre – sant og vondt er det, men det er som oftest slik. Elisbath undres over hvordan dere kan ha det så godt når dere mobbet henne gjennom hele livet. Her tar hun oppgjør med SINE følelser som hun har båret lenge. Og du føler deg tydeligvis truffet – så det er ikke lenger snakk om hvem som mobber hvem, men heller hvem som faktisk mobbet. Og om dette innlegget har ført til at du og andre som mobbet henne eller var stygg med henne føler dere truffet, er det fordi dere rett og slett har fått en vekker om hva dere faktisk gjorde.
    Så nei, Elisabeth er den voksne i mine øyne. Hun har tatt oppgjør med SINE følelser, SINE tanker og SITT liv. Kanskje det er på tide med en selvransakelse hos deg selv Elisabeth H?

  18. Camilla Borg sier:

    Til LIIIII

    Eg bagateliserer ikkje mobbing, føler eg får det frem med å skrive til Elisabeth, men for å formulerer meg mer riktig, så prøvde eg og få frem at barn på barneskolen ikkje tenker over dei konsekvensene mobbing og utfryssning gjør mot andre. Her er det systemet for svikter.
    Ungdomskole og Gymnas er andre ting.

    Eg skjønner at Elisabeth ikkje ønsker mobberne bra, men ho har fjerne deler av det som stod her når eg skreiv mitt innlegg, så for og formulerer meg bedre siden eg skriver for meg, så ønsker eg Elisabeth alt godt i livet og håper(Veit) ho ønsker meg det samme.

    Eg valgte og formulere meg dårlig ang min vonde opplevelse, veit jo at det ikkje gjør noe bedre for ho, men skrev det for å få fram at eg har lært mye av den opplevelsen og er kanskje pga den at eg valgte og skrive her.

    Og til deg Elisabeth, takk for det fine svaret, eg hadde skrevet og beklaget lenge før viss eg hadde vist det var som det var.

  19. Camilla: Jeg føler at vi er helt enige. Vil bare påpeke sånn for alle at jeg fjernet noe av setningene i posten fordi jeg rett og slett ikke var enig med meg selv lenger.

    Ps. Jeg tviler ikke et sekund på at du mener det. Nå spørs det bare om noen av de andre i det hele tatt forstår hvordan de var mot meg før, og hvor viktig det er at man snakker sammen før det er for sent.

  20. liiiii sier:

    gla for at dere skværet opp!

  21. Tone sier:

    Hei Elisabeth! Jeg leste innlegget ditt og fikk lyst til å svare.Jeg er ei jente på 38 år som også har blitt mobbet. Jeg ble mobbet gjennom hele barneskolen og ungdommsskolen.Jeg deler ikke helt de samme tankene om mobberne som deg, men jeg forstod deg. Jeg ønsket ikke de som mobbet meg noe vondt, jeg klandret dem ikke for den gangen. Men jeg har behov for å snakke med dem om det som har hendt og hva jeg gikk i gjennom for å få ut noe. Jeg holdt allt inni meg og sa aldri til noen før jeg var opp i 20 årene. Jeg blokkerte det helt i mange år.Det er nok derfor jeg har sånn behov for å snakke med dem. Jeg tror at det vil bli lettere å legge det bak meg. I forbindelse en reunions fest klassen hadde nå i vår, så taklet jeg ikke det så bra og allt det vonde veltet opp igjen. jeg konfronterte dem og skrev et innlegg på siden deres ang det. Jeg fikk bare to svar et usakelig fra den som var verst mot meg og et ordentlig svar fra en annen. Men ellers ingenting. Ingen tok direkte kontakt etter det. Jeg tok kontakt med ei jente og hun ville snakke med meg, men har ikke hørt noe mer. Det har gått flere mnd siden.Jeg hadde flere fra klassen på facebook, men jeg har slettet alle utenom ei som ikke var med å mobbe. Det at ingen tok kontakt føler jeg at jeg blir mobbet på nytt. Flere fra klassen bor på samme sted og jeg møter noen av og til. Det er vondt fordi jeg vet de ser meg men de hilser ikke bare snur seg og later som om de ikke ser meg.Jeg gjenopplever helvete på nytt. Jeg gruer meg hver gang jeg må ut og er hele tiden redd for å møte på dem. De har tydelig ikke blitt voksne. Hvordan klarte du å komme videre? Hilsen ei som ble mobbet og prøver å finne en vei å komme ut av det på.

  22. Kjære Tone:

    Takk for at du delte dette. Du spør meg hvordan jeg klarte å komme videre, og det er et vanskelig spørsmål. Jeg lever hver dag med tankene i bakhodet om at jeg ikke er bra nok, og jeg tenker ofte på om det er noen fra barndommen min som i det hele tatt angrer på oppførselen sin. De gangene jeg har vært tilbake der jeg vokste opp, og ser eller hører noe om de som behandlet meg dårlig, blir jeg ganske bitter. Jeg tok et valg, og det var å tenke på det positive med meg selv. Jeg skriver. Jeg er en jævlig flink skribent. Jeg har ord, og kan uttrykke meg med dem.

    Skrivingen hjalp meg å få den selvtilliten jeg trengte, og den forteller meg at alle som plaget meg før hadde feil. Så Tone, ignorer dem slik de ignorerer deg. Ikke oppsøk dem hvis de ikke vil annerkjenne deg, mest sannsynlig vet de hva de har gjort galt – og de er flau. Bare det at de oppfører seg slik mot deg, forteller i hvert fall meg at de vet de har gjort noe galt, men prøver å late som ingenting. Min måte å renske meg, var på den måten jeg kunne best, og det var å skrive om det. Når jeg hadde gjort det, var jeg «ferdig» med det. Nesten. For man blir aldri kvitt sin egen barndom. Den er er som et bevis på den du er, på den du har blitt i dag. Det eneste man kan gjøre er å prøve å tak i det du vet du er flink til, det positive med deg selv og bruke det. Noe av det jeg gjorde, var å komme meg vekk fra kommunen jeg vokste opp i. Nå sier jeg ikke at du skal flytte bort fra der du bor nå, men hvis det er såpass vanskelig for deg å bo der, så ville det kanskje vært fint å komme seg vekk fra den plassen som fortsatt gjør deg vondt.

    Mest sannsynlig har mobberne dine «gått videre» fordi de kanskje ikke ser din side av saken, jeg vet ikke. Men jeg vil kalle dem feige for at de ikke tok kontakt med deg. Alle sine situasjoner med dette varierer. Ikke la frykten din for å møte dem ta over, du må rett og slett vise at du er sterkere enn dette. Du er 38 år, og har lov til å leve i nået, ikke i barndommen. Vi har den alltid med oss, vi har lov til å tenke på den, og vi har lov til å være forbanna. Så for å gå videre: man går aldri helt videre, men hvis du fokuserer på DITT talent, DINE positive sider, så er du allerede på lang vei. Jeg håper at jeg har hjulpet deg litt med dette svaret, det er kanskje ikke mye, men det er dette jeg kan gi deg.

    Hilsen Elisabeth

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: