Bokblogg: “Kurt kurér” av Erlend Loe (og en liten bryllupsdag)

Prepost. Det er på dagen 1 år siden jeg og Frode ble viet i Tinghuset i Bergen. Det er også 1 år siden jeg bokblogget for CappelenDamm slik jeg gjør i dag. Så denne bloggposten betyr litt mye for meg, selv om den er skrevet på forhånd og jeg og mannen min feirer dagen vår på plassen han fridde til meg. Men nok romantikk, nå er det litteratur du skal få!
___________________________________________________________

*

I går var det Anita som blogget om barneboken «Kurt kurér» av Erlend Loe, i dag er det min tur. «Kurt kurér» er den siste/nyeste boken i serien om Kurt og hans noe rare eventyr og oppelevelser i hverdagen. Dette er derimot mitt første møte med Kurt, og det jeg fikk med meg på forhånd er at dette en barnebok. Hm.

Taglinen er «To land, to folk!». Norge har blitt delt i to, hvor opprørslederen Hektor Hellføkk fra Nord har utviklet et hat mot alle Nordmenn som er fra andre plasser. Her er det ikke plass for andre enn nordlendinger og den eneste som kan få i gang en fredsavtale er Kurt. Han tar på seg ansvaret som kurér for å levere en særdeles viktig beskjed til Nord, og det hele står om liv og død.

Det tok ikke mange sidene før jeg lurte på hvorfor denne boken er beskrevet som en barnebok. For det som overrasket meg mest, var at Kurt hadde en så stor mangel på empati i seg, noe som også gjelder hele boken. Det er vold, det er voldsomme dialoger som ville såret en virkelig person, men i denne boken blir ting tilgitt like for som de har hendt. Nesten. Hele atmosfæren i boken er perfekt for barn. Jeg tenkte til tider at her har Erlend Loe «fortalt» historien til et barn under 10 år, og for de fleste barn på den alderen er det meste «sånn som dette eller sånn herr. Ferdig med det». Dialogene er likevel et mesterverk. Når Kurt tar på seg jobben som kurér er det ikke en gang nødvendig for leseren å vite hvem som snakker, fordi vi allerede følger samtalen. Jeg kniste mye for meg selv når jeg følte at Loe virkelig visste at leseren ville lese mellom linjene, men noen ganger ble det litt for mye av akkurat dette.

Underveis på Kurt sin reise til Nord, møter han Anneliane, en kvinne har umiddelbart blir litt forelsket i. Hun skal også til Nord, men når hun får problemer med å passere trår Kurt til, og later som om de er søsken. Hun skjønner at han hjelper henne, og hun får bli med på reisen. Det som irriterte meg var at de fortsatte å kalle hverandre «bror» og «søster» selv når de var alene og ingen andre slemminger var i nærheten. Hva er poenget med det? Romanen er likvel et lite vidunder, hvor humoren og handlingen er perfekt konstruert for flere enn bare barn. Som jeg har nevnt så er det elementer hvor jeg kan skjønne at dette er ment for barn, hvor voksne oppfører seg som 4 åringer (jeg snakker til deg Kurt) og barn (sønnen til Kurt, Bud) oppfører seg og snakker som om de er over 30. Det bare er sånn, rett på sak, lett og ledig.

Det er nok nettopp derfor at jeg fortsatt er litt usikker på hva jeg syntes om denne romanen. Jeg kjenner litt igjen min egen skrivestil i dialogene Erlend Loe skriver. Jeg har litt lik humor, og har en tendens til skrive flere samtaler hvor alt går veldig fort. Jeg lo mye. Og jeg har et kjærlighetsforhold til fotnotene hans. Fotnoter i en roman av denne typen er virkelig med på å løfte opp innholdet, og da har jeg ikke engang nevnt tegningene. Tegningene til Kim Hiorthøy gjorde det lettere for meg å få et bilde av Kurt (tidligere har det vært Atle Antonsen) og alle de andre karakterene som er med. Min favoritt er absolutt Kurts sønn, lille Bud som later som om han er en arkitekt. Jeg elsker Bud mest på grunn av vokabularet Erlend Loe har gitt ham, ikke fordi han er urealistisk. Ingenting i denne romanen er realistisk.

Det er nettopp derfor du skal lese den til sønnen din når han har begynt å drepe maur. Da vil man forstå litt ærlig og brutalt humor. Det skal jeg, når nevøen min er klar for det. Min far vil derimot le seg ihjel av denne boken, og det burde fortelle noe (opp til deg hva).

I morgen er det Marianne som skal avslutte bokbloggturnéen for denne boken. Hvis du vil følge med videre på CappelenDamm sin bokblogging, anbefaler jeg Facebooksiden og hjemmesiden. Lesing er bra og viktig, bare spør Storrusten!

Related Posts with Thumbnails

4 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. kristin sier:

    Storrusten signerer på at det er viktig å lese!

  2. […] Sammensurium: “Jeg lo mye. Og jeg har et kjærlighetsforhold til fotnotene hans. Fotnoter i en roman av denne typen er virkelig med på å løfte opp innholdet, og da har jeg ikke engang nevnt tegningene.” Dette innlegget ble publisert i Kurt kurér. Bokmerk permalenken. ← Gi gass, Ine! […]

  3. Elizabeth sier:

    kjekt å lese en anmeldelse av deg! du skriver bra :) og ser absolutt en viss likhet mellom din og loe sin skriving

  4. Fru Jones sier:

    Jeg husker jeg hadde et prosjekt, med presentasjon, i norsken på Gymnaset, om Kurt og samfunnsproblemer/-kritikk Loe tar opp i Kurt-bøkene. For meg er Kurt-bøkene voksenbøker forkledd som barnebøker, og de har, som du sier, mye mellom linjene. Har innrammet bilde av Kurt på rommet… Gleder meg til å lese denne! Thanks for anmeldelse, Elis!

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: