Når forfatteren prøver å kontrollere meg

(Nb: denne teksten er skrevet i påvirket tilstand, så beklager alle skrivefeil, de blir fikset)

Det er en roman i ovnen. Gradene er satt på 50, varmluftsovn, slik at all varmen skal spre seg, vokse og ulme. Jeg sitter og ser på den hver dag. Jeg ser hvordan papiret gnistrer og blafrer, hvordan idéene vokser sakte men sikkert. Jeg har tenkt på det en stund, at jeg har ikke boller i ovnen, nei, jeg har en bok i ovnen og den blir varmere og varmere for hver dag som går. Jeg ser hvordan historien vokser. Jeg ser plakatene på bussen gir flammer til boken i ovnen, og nye hendelser blir laget. Det er uvant, det er nytt – det er alltid nytt – men denne gangen prøver jeg å stoppe det som skjer fordi jeg har eksamen.

Jeg var ikke den forfatteren jeg kunne være i juni-september. Forfatterinnen inni meg skrev ikke det hun ville skrive; hun skrev en akademisk oppgave uten ironi eller humor. Bare pur alvor og debatt. Det verste var at jeg så meg selv på en annen måte. Det er noen av dere som allerede vet dette, men ikke alle. Jeg levde ikke i min egen kropp. Det var en forferdelig følelse å kjenne at når jeg var med i en samtale, så var jeg ikke tilstede. Istedet sto jeg og så på meg selv ca 3 meter unna, og fortalte meg selv i romanform hva det var som skjedde. Det skremte livskiten av meg. Når noen snakket til meg, kjente jeg hvordan kroppen min fløt av gårde og lot hodet og sjelen min være igjen for å nikke og lage lyder. Jeg har aldri følt meg så paralysert i hele mitt liv. I flere måneder har jeg trodd at jeg led av aspergers eller en mild form for autisme, men jeg ser nå at jeg trengte bare å skrive.

Det var umulig å stanse det som skjedde. Under 2 minutter inn i en samtale med hvem som helst, merket jeg hvordan en del av hjernen min fløy av gårde. Den begynte å beskrive hvert jævla sekund og detaljer av det som hendte rundt meg. Det bekymret meg. Det var som om jeg ikke hadde kontroll, siden jeg automatisk romaniserte absolutt alt og alle rundt meg når jeg minst ventet det. Kvelden en av mine bestevenninner giftet seg, mens jeg var full og glad, fortalte jeg det til mamma. Jeg fortalte at jeg var bekymret for meg selv. For jeg kjente hvordan forfatteren inni meg døde og prøvde å få makten tilbake ved å kontrollere samtaler jeg hadde. Mamma støttet meg. Hun var der hele tiden, og hun forsto meg. Jeg hadde lengtet etter å fortelle henne i flere måneder hvordan det var inni hodet mitt, men jeg trengte altså litt alkohol for å fortelle det.

Følelsen fortsatte i Tromsø. De første ukene var jeg overbevist om at jeg kom til å legge meg i fosterstilling på gulvet og høre alle mine romankarakterer skrike til meg. For uansett hva jeg gjorde, så romaniserte jeg ALT. Hver eneste samtale, hver eneste bevegelse, omgivelse, middag og skritt. Hodet mitt holdt på å eksplodere. Og så fikk jeg beskjed om at jeg hadde bestått eksamen som jeg tok om igjen, og jeg kunne med ett skrive fiksjon igjen. Det skjer fortsatt, veldig beskjedent, at jeg merker hvordan en del av meg flytter seg tre meter unna og observerer. Jeg mister kontrollen, og prøver desperat å følge med på samtalen jeg har gående med personen foran meg, men jeg vet ikke hva jeg nikker eller rister på hodet til. Jeg bare står og oppfører meg som J.D i «Scrubs» og narrativiterer (er det sånn det skrives?) ALT som skjer. Jeg føler meg unormal.

Men så skriver jeg. Jeg setter meg foran ovnen og ser hvordan historiene mine våknet til liv. Jenta som går fra dør til dør med børsen sitt fordi hun har misforstått ordet «bøssebærer», gutten som løper fra bestevenninnen sin fordi han har stjålet brødristeren hennes og gutten som prøver å finne dobbeltgjengeren sin. Alt skjer inni den ovnen, selv om det er lav varme. Og jeg sitter og ser på mens alt annet skjer rundt meg fordi jeg håper at jeg ikke mister grepet enda. Ikke nå. For jeg har skrevet hele oktober. Kan ikke skrive i november, pga eksamener, noe som skremmer puppene av meg. For 1 uke siden skrev jeg ferdig novellesamlingen min. Den som Oktober Forlag ringte meg om. Jeg har skrevet to nye noveller og har begynt å tenke på å skrive 4 nye. De ligger i ovnen. Og jeg ser på dem hver dag. Det er 2 måneder siden jeg ikke var uten av min egen kropp, og jeg er livredd for at november skal ødelegge forfatteren min helt. Men likevel, etter 4 måneders kamp med universitetet har de endelig forstått at jeg burde få bruke hjelpemidler under eksamen i Digitalisering. Dyskalkuli er ikke lett å få alle til å forstå.

Related Posts with Thumbnails

2 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. Elizabeth sier:

    Elisabeth; min spesielle, fasinerende, enestående venninne!
    EN ting kan jeg si med én gang, og det er at forfatteren i deg lever i beste velgående til tross for en «død-periode» tidligere i høst! Dette var bare helt fantastisk skrevet, du har en helt egen evne til å beskrive ting som gjør at man blir helt revet med :) Selve innlegget ditt er jo rene novellen! Husk at selv om skrivingen må settes på vent, er det alltid lov å skrive ned småting (i en moleskin-bok!)som du vil «spare» til senere historier :) Gleder meg vilt til å lese det du har skrevet så langt!!!

  2. Fru Jones sier:

    Kjære søte Elisabeth. Du er fenomenal, og jeg er så glad i deg. Talen du holdt i bryllupet mitt var nydelig og tårefremkallende, og du skriver helt fantastisk. Ord er bare noe du kan, og forfatteren Du kommer ALDRI til å forsvinne. Det er i hvertfall HELT sikkert. Du har alltid vært flink til å skrive, men en ting er klart og tydelig – du blir bare bedre og bedre, som Eliz sier – en dødperiode i sommer har ikke påvirket den progresjonen du alltid har hatt.
    Mange fine klemmer fra meg. :)

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: