Unfinished

«Hvorfor hatet du meg sånn?» spurte jeg ham. Vi var på samme plass, han og flere andre av mine «mobbere»/plageånder fra barne- og ungdomsskolen. For første gang var jeg ikke redd ham på noen som helst måte, jeg hadde plutselig sjansen til å se ham rett i øynene og spørre ham. Han sto ved bassenget og jeg stilte meg ved siden av ham.

«Hva mener du?» sa ha og så på meg. Han virket totalt oppgitt over at jeg snakket i det hele tatt.

«Hva har jeg noensinne gjort deg? Hvorfor var du så fæl mot meg på skolen? Jeg forstår det ikke.» sa jeg. Omtrent på dette tidspunktet kom Kristine Tofte bort til oss, og sto ved min side. Hun tok meg i hånden, men han virket ikke som om han oppfattet at hun var der.

«Vil du virkelig vite det?» spurte han oppgitt. Jeg nikket og på dette tidspunktet sa jeg navnet hans.

«Det var den pokkers leppestiften din. De små greien du smurte på leppene hele tiden.» sa han.

«HÆ?» sa jeg. Han mente det lille sminkesettet som jeg hadde fått i gave av pappa som liten. Det at jeg ikke brukte leppestift før videregående, var helt irrelevant, ser det ut til. «Leppetift?! Du gjorde livet mitt til et helvete på grunn av leppestift? Hva er i veien med deg?» ropte jeg. På dette tidspunktet kjente jeg trangen til å gråte, og akkurat da klemte Tofte meg i hånden.

«Ikkje no, når du gråter e det verdt noe, han her e ikkje verdt det» sa hun på beroligende nynorsk. Han så på meg, himlet med øynene og snudde seg for å gå.

«Jeg snakker til deg!» ropte jeg og løp etter ham. Jeg grep tak i skulderen hans og i det han snudde seg stilte jeg meg få centimeter unna ansiktet hans.

«Du såret meg. Du såret meg, du såret meg, du såret meg.» sa jeg. Og så sa jeg navnet hans gjentatte ganger, helt til det så ut som om han skjønte budskapet.

Jeg snudde meg mot Tofte og hun ga meg en klem. Omtrent da våknet jeg og lurte på hvorfor jeg hadde en trang til å ta et oppgjør med fortiden akkurat i dag. Nå skal det sies at jeg hadde en lignende «samtale» med gutten for noen år tilbake også. Jeg var på russedåp, full av mot og alkohol, og spurte ham omtrent de samme spørsmålene som i drømmen. Men jeg husker ikke svaret hans, for jeg tror han bare lo av meg og gikk. Jeg lurter fortsatt på hvorfor.

Related Posts with Thumbnails

6 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. Ahh, det var en drøm. Jeg trodde det var en sånn ny type roman, hvor man skriver masse kjente personer inn i birollene.

  2. hehe, kjente personer? Hadde han vært kjent hadde jeg nok ikke skrevet om ham. Tror jeg.

  3. Nei, jeg mente altså Kristine Tofte. Men fin historie. Sår.

  4. Skjønte det rett etterpå:)

  5. Avil sier:

    Eg må berre seie det igjen. Eg er stolt av oss, eg synes me klarte oss veldig bra. å finne tilbake til skulegarden og ta oppgjer er eit viktig vendepunkt. No kan du puste djupt og sjå fram utan angst.

  6. Avil: Jeg var så utrolig glad for at du var der <3

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: