Klovnen til venstre, Jokeren til høyre

Jeg skriver på roman. Det har gått nesten 5 måneder siden jeg virkelig har dykket ned i «Fant du henne, Anton?», men nå er jeg virkelig i gang. Det ene er skrivedokumentet, det andre er 29 sider med «Ekstramateriale», og jeg bruker mye tid til å  switche (Cmd+Tab) mellom word filene mens jeg kjenner hjernen gå på overload.

Det er som oftest når jeg ikke har skrevet skikkelig på lenge, at jeg kjenner hvor fint det faktisk er å skrive. Alt passer. Alt i hverdagen er perfekt, uansett hvor lite av photoshop jeg forstår eller hvor mange ganger jeg gjentar til læreren min at 30 minutter ekstra eksamenstid hjelper ikke lærevanskene mine når jeg ikke får ha et lite ark med meg. For jeg bor med ektemannen min, og når jeg våkner så kysser han meg uansett hvor dårlig ånde jeg har. Jeg spurte Frode om han kunne lese det jeg hadde skrevet så langt, og det gjorde han. Jeg overførte «Fant du henne,Anton?» over til Kindle’en min, og dagen etterpå ble jeg møtt av nydelig syn: Frode satt med Kindle’en på fanget, ingen lyd i stuen, med en post-it blokk og penn og noterte. Der og da ble jeg forelsket på nytt. Jeg vet at det er flere som sier at man skal være forsiktig med å la kjæresten/ektefellen å lese noe *du* har skrevet, fordi det kan bli litt sterke følelser som kastes rundt på veggene. For oss funker det.

En annen sak er at Frode ikke lar meg ikke alltid bære ting. Etter at vi har vært i butikken og har 3-4 tunge poser, får jeg bære paraplyen. Jeg syntes det hele er ganske sjarmerende, men samtidig har jeg lyst til å vise at jeg ikke her helt svekling heller. Nylig begynte vi å lekekrangle etter en tur på Coop Obs, hvor stort sett hele Tromsø gikk i taket når de så det var salg på 6 pakker toalettpapir (6×8). Ser man noe til 99.90 er alle veldig opptatt av å fylle vognene sine med toalettpapir, gjerne for 2 år framover. Vi var nesten en av dem. Jeg liker å tro at Frode og jeg var i «studenter sparer penger» kategorien. Vi bor ca 30 minutter unna kjøpesenteret, og siden vi ikke har bil, så går vi. Det så slik ut:

Jeg brukte mye tid på å prøve dra pakken med toalettpapir av ham, for å bære den selv (noe jeg klarte i 5 – fem- minutter, men måtte stoppe ofte for å få rett feste. Jeg PRØVDE i hvert fall). Det endte opp med at jeg bar en liten pose med ost og lommeboken min. Min drøm er at Frode aldri skal fortelle meg at jeg kan gjøre ting jeg helt tydelig ikke kan (her: bære tunge poser).

Vi har også rukket å bli onkel og tante. Den 25 september fødte svigersøsteren min en liten gutt. Flere av dere som kjenner meg, vet at jeg ved flere anledninger har sagt at hjernen min har store problemer med å begripe hvordan jeg – enebarnet – har klart å bli TANTE. Ja, jeg er rar, og jeg sliter fortsatt. Den 1 eller 2 oktober før vi møte det lille nurket.

Tilbake til starten. Jeg blir like overrasket hver gang jeg skriver på noe som har vært bortgjemt i flere måneder. Det er de første 10 minuttene hvor jeg leser litt på det jeg har skrevet tidligere, og jeg tenker for meg selv «Jøss… jeg er virkelig flink til dette! Ante ikke at jeg kunne skrive SÅNN.» .  Det er i hvert fall sikkert at jeg er i mitt rette element, og jeg er veldig glad for at drømmen om å bli harpespiller som 4 åring ikke kom og tok meg.

Related Posts with Thumbnails

2 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. Naitzel sier:

    Jeg har stor tro på deg, forfatterinne! Novellen (hvis den ligner) er svært bra, og jeg tror romanen inneholder svært interessante ting :)

  2. Naitzel: Novellen er egentlig et romanutdrag, og ligner ca 90 % på det som var i «Signaler 09» :) Tusen takk for støtten din, betyr masse!! ^_^

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: