Verden ifølge nyhetene

Jeg tror vi alle tenker på det når vi ser på nyhetene. Flom her, skogbranner der, matmangel over alt, høye priser. Biene forsvinner. Plutselig begynner jeg å lure på om dette er et tegn. På om jorden holder på å fødes på ny, men først må den dø. Og det skjer såpass sakte, men på veien dit er det jordskjelv etter jordskjelv som preger media, helt til det er noe nytt å konsentrere seg om.

I fjor fikk jeg min første følelse av at jeg kom til å dø. Jeg så en dokumentar som skremte meg såpass at hver celle i meg skrek ”du har ikke lenge igjen, du må leve nå, lev nå”. Det skremte meg, fordi jeg følte at dette var en korrekt følelse. Frode følte det på samme måte, at verden ikke hadde lang tid igjen, men vi snakket ikke så mye om det. Jeg husker at jeg ved flere anledninger har satt hendene på magen min og lurt på hvor mye tid jeg har. I notatboken min har jeg skrevet ”Dør vi nå?” og så har jeg skrevet senere ”Nå må du slutte. Vær realist.”

Men så ser jeg på nyhetene, og lurer på om jordkloden sakte men sikkert prøver å fortelle oss noe. Fortell noe som alle egentlig vet, men som det er for sent å gjøre noe med. Biene skremmer meg. De er ikke borte fra Norge enda, men over alt omkring i verden forsvinner de. Hva er det som skjer? tenker jeg. Det er tanker jeg bare deler med noen spesielle. Frode er en. Og så er det min venninne/”muse” fra folkehøgskolen som tenker på det samme. Det er som oftest at man snakker om etter en god del alkoholinntak og ser på verden med skjeve øyne. Hva er det som skjer med verden? Følelsen av død forsvant etter noen uker, men nå som nyhetene forer oss daglig med katastrofer, har den kommet sakte tilbake igjen, og enda en gang lurer jeg på om vi har tid til å få en familie nå.

Jeg lurer på om jeg rekker å bli forfatter. Om jeg rekker å fullføre ”Fant du henne, Anton?” og de tre andre prosjektene. Rekker jeg å bli bibliotekar? Rekker jeg å skrive mer? Hva skjer med biene? Hvorfor er det så mye flom og brann?

Den følelsen av død som jeg fikk i fjor var en av de mest skremmende, men ekte følelsene jeg har hatt, og jeg liker ikke å fortelle dere om det. Jeg tror det er ting vi alle tenker på, men ikke vil si fordi da er det alltid noen som er sarkastisk og nedlatende. Jeg føler ikke døden like sterkt nå, men jeg liker ikke hvordan nyhetene får meg til å huske følelsen jeg hadde. Moren til min venninne sa til datteren ”Kanskje det er ditt verdensbilde som holder på å dø, ikke verden.” og det er sånn jeg vil tenke også. For hva skal man gjøre uten biene?

Related Posts with Thumbnails

6 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. Hilde sier:

    Jeg forstår tankene dine godt, og er enig med deg. Selv er jeg nå utdannet bioteknolog, og tenker iblant på hvordan all denne kunnskapen kan brukes feil. Det er mye inspirasjon å hente til slike tanker i utallige filmer om forskning som har gått galt, der «nye» maskiner og dyr kommer ut av kontroll. Vanskelige greier…

  2. Naitzel sier:

    Så sant! Disse tingene skjer enten fordi verden slik vi kjenner den skal skal gå under eller gå igjennom en veldig stor forandring den 21. desember 2012, ifølge mayaenes kalander, eller på grunn av klimaendringene. Derfor må vi nyte livet mens vi kan, for vi må huske at vi skal dø en dag, med smilefjes :)

  3. June sier:

    Nei!

    Jeg har avlyst verdens undergang fordi at jeg enda bor i en liten leilighet og ikke har gubbe og bil. Dermed kan jeg ikke ha Akita enda. Og jeg blir forbannet om verden ender uten at jeg har fått eie en Akita!

    ;D

  4. Alice sier:

    En dag skal alle dø. En dag er ikke de du vil skal være rundt deg lenger rundt deg, eller kanskje er det en selv som en dag må forlate noe uforlatelig. Det er tungt å tenke på, men det er jo liksom sånn livet er… Livet ditt er fyllt av ting du aldri vil miste. Det synes jeg er en fin, fin tanke. :)

  5. Francisco Modahl sier:

    Heisan, se på dette, historie fra Bergen. Det så ikke så bra ut før i tiden heller!!

    «Farsotter:
    I 1349 kom Svartedauden til Bergen med et engelsk skip, og tok de kommende årene livet av halve Norges befolkning.
    I 1600 tok en farsott livet av 3 000 mennesker i byen, og i 1618 tok en ny farsott livet av ytterligere 4 000 mennesker i byen.
    I 1848 og 1849 døde mer enn 1 800 mennesker i Bergen av en koleraepidemi.»

    Uffda…

  6. vaarloek sier:

    det gjør vondt når knopper brister, var det en som sa. det gjør vondt når verdensbilder smuldrer opp også. det gjør vondt å vokse opp, kort og godt. det er skummelt. og jeg kjenner igjen tankene dine. de var mine for noen år siden, da jeg var et par-tre år yngre, da jeg var tenåring. jeg var redd for alt. da Natos invasjon av Balkan var rett om hjørnet og Jeltsin var på tv og sa at «nå måtte vi alle tenke oss godt om før vi gjorde noe vi ikke kunne gjøre om igjen» og Y2K ulma i horisonten et sted og jeg hadde lest Nostradamus og fått panikk for 1999, da satt jeg og gråt foran nyhetene.

    men det er elleve år sia, kanskje mer. jeg husker ikke engang hvor lenge sia det er, men det ER lenge sia. og vi er her fortstatt. (bank i bordet)

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: