Utdanning for dummies?

Hei alle barn! I dag skal vi fortelle om karrière! Med det mener jeg «HVA JEG VIL BLI SOM KJEMPEVOKSEN!». Hvis du ikke vet det allerede, så studerer denne jenta til å bli bibliotekar. Visstnok er dette drømmen min, og det er det alle mener jeg passer best til. Nok om meg! La oss snakke litt om deg. Når du i disse dager (sett at du er en av de som har gått gjennom klørne på samordna opptak) kommet inn på en eller annen skole/slott/universitet/ og enten er du HURRA eller ÆÆÆÆ.

I den siste tiden hvor sommerheten og pollen fortsetter uten å bry seg om meg og mine følelser, har jeg startet redigeringen av eksamensoppgaven som jeg ikke helt klarte første gangen. Som et resultat av dette har jeg  – og som sikkert er helt vanlig for studenter – begynt å lure på om jeg har valgt rett fag. Vil jeg bli bibliotekar, eller er det bare fordi det er det som alle mener jeg er best til? Faktum er at jeg VIL faktisk det. Men jeg vil bare ikke studere. Jeg vil ta noen fag, skrive noen enkle eksamen, lære meg mer om dewis desimal system (som blir brukt for å ordne bøkene på biblioteket) og BOOMBABY, bli bibliotekar. Jeg vil også bli forfatter, og skal jeg være helt 100 % ærlig så vil jeg bare skrive på romanen min, og bli forfatter på fulltid. Jeg vil [nesten] ikke studere, jeg vil ikke ta eksamener, jeg vil bare skrive fiksjon.

Slik har jeg følt meg en stund. Valgte jeg rett fag? Selvfølgelig. Er du sikker? Absolutt. Men? Hm.

Sett fra dette pokkers realistiske synspunktet, har jeg valgt rett. Men, og her kommer du inn, hvis du er helt sikker på at du har valgt rett, men likevel ikke føler at alt er slik det skal være – hva gjør du da? Jeg slutter å skrive fiksjon. Nesten. Og det er ikke bra. Jeg liker ikke hvordan jeg gradvis skriver mindre og mindre, og kanskje er på vei til å bli en av Dem som aldri fullfører. Da jeg hadde «tid» til å skrive, og tok meg tid til å gjøre det jeg egentlig ville av hele mitt hjerte – var jeg i live. Det er det jeg er ment for. Å skrive roman. Det er meningen jeg skal fullføre «Fant du henne, Anton?», men det er også meningen at jeg skal få Bachelorgrad i 2012 og bli bibliotekar. Det er meningen.

Dilemmaet (som kanskje ikke er dilemma for noen, men er det for meg), er at hjertet mitt vil én ting mer enn det andre, men da rynker familien min på nesen og jeg er egentlig enig med dem. Det jeg sier er at du må virkelig vite hva du vil. Du bør vite det mer enn to ganger, og vite det etter at du har startet det. Vit det dobbelt. Akkurat nå vet jeg ikke om romanen min blir ferdig, fordi jeg føler jeg blir stanset av det å studere, og jeg skammer meg for å tenke slik. Jeg vil skrive. Skrive skrive skrive det som er i hodet mitt og ikke få en karakter på det fra en lærer (oh the irony). Jeg vil snakke med forlagene, være forfatter og skrive når jeg vil.

I dag har vi snakket om framtiden, og den er fantastisk dere. Det er valg som må taes, og det er ikke alltid like moro. Uheldigvis er dette en del av det å bli myndig. Det er også å fortelle foreldrene dine at du ikke er et barn lenger, og plutselig når bestemmer de seg for å HØRE på deg, vil du gjerne være et barn igjen. Lang setning, men du skjønner hva jeg mener. Hvis du skal følge hjertet, så vil jeg du skal følge begge to. Jeg venter fortsatt på løsningen min, men er nødt til å bite i puten og skrive på eksamensoppgaven min likevel. Bare tenk, når du blir kjempevoksen kommer du til sikkert til å komme innom lignende følelser, og vit dette: Jeg heier på deg uansett.

___________________

tegninger skrablet av meg

____________________

Related Posts with Thumbnails

6 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. Ithil sier:

    Stå på, følg drømmene dine! De blir oppfylt før eller siden :)

  2. Naitzel sier:

    Det gjør vondt og det er direkte irriterende, når man kjenner det sitre i hele kroppen av en uendelig mengde ord, setninger, hendelser, historier og personer som ønsker å komme ut av deg og ned på papiret eller inn i skjermen – men det derre livet stiller seg i veien. Livet med alle sine obligasjoner og meningsløse rutiner.

    Jeg har det heldigvis sånn at jeg kan kose meg ganske mye når jeg skriver fagtekster også. Merket på videregående at jeg noen ganger likte veldig godt å skrive oppgaver, fordi det ga meg muligheten til å bruke et stivt og forskerpreget språk med lange og finurlige setninger og ord.

    I tiendeklassen fikk jeg lov til å skrive særoppgaven min som en kort roman basert på virkelige hendelser. Det skulle vært lov med eksamensoppgaver også :)

    Har forresten kommet inn på film og tv-produksjon i regnbyen din. Håper og tror sterkt at det er noe jeg vil, om det skulle være noe annet enn skrivingen.

    Jeg må kommentere enda litt mer. Husk at hvis du skriver litt lite nå, får du nok mer enn nok tid når du er ferdig utdannet. På dagen kan du sikkert lese mye, møte inspirerende personer og tenke på det du skal skrive når du kommer hjem. Tror det er en fin jobb!

  3. L sier:

    Fra en tjej med skrivesperre av andre grunner enn studier: Som en trøst, så kommer romanen når den kommer. Så blir du ikke ferdig så fort, ok – så kommer deadlinen og tar deg og du må kaste inn håndkleet og si at hei, jeg ble ikke ferdig. Jaja, ok, jeje.

    Fra en tjej som fortsatt jobber i bokhandel etter å ha fullført en bachelor: Dette kunne jeg gjort uten studiene mine, jeg tjener ikke et øre mer for å ha en bachelor bak meg, jeg sleit som faen på UiO og ville bare slutte, men mamma og pappa (haha) sa at det var ikke så lurt, for jeg kom til å angre. Etter et halvt år, så sa de at jeg måtte fortsette. Halvveis inn i graden min sa de at nå var det for seint å gi seg. Jeg sa til meg selv at om jeg strøk på en eneste eksamen, så var det rett ut – Jeg fikk C på alt, en D i exphil og så fikk jeg A på bacheloroppgaven min, og vips, så var jeg ferdig.

    Jeg tror ikke nødvendigvis at det er feil at du skal bli bibliotekar, men kanskje du bare studerer på feil sted? Hva med linja på høgskolen? Jeg vet ikke om de har den flere steder, men høgskolen i Oslo har en veldig fin bibliotekar-linje, som jeg tenkte på å ta selv. En venninne av meg er snart ferdig der, og hun sa at det var lett – inspirerende, men lett.

    Jeg har full forståelse for å slite med universitets-eksamener, jeg hadde sammenbrudd før flere av mine, men det gikk alltid bra. Når jeg leser om deg og at du stryker, så tenker jeg at en så smart jente som deg ikke burde stryke. Kanskje er de veldig strenge? Kanskje passer ikke formen du studerer i for deg? Det er viktig at du ikke mister all selvtilliten din ved å studere – du skal føle at du lærer noe, ikke at du kjemper mot noe.

    Det er aldri for seint å snu.

    Hva med å søke på noen skriveskoler? Hva med å ta et fri-år og jobbe så mye du kan, men allikevel ikke hver dag, sånn at du får en skrivedag eller tre? Jeg jobber 80% og skriver på onsdager (når jeg ikke har skrivesperre, that is) og det har funka kjempefint for meg. Jeg er lykkelig og har tid til jobben min, som jeg elsker, og skrivingen min, som jeg også elsker.

    Ha det fint, Elisabeth. Det er viktig.
    Jeg heier på deg!

    (Dette burde kanskje blitt en mail i stedet for en kommentar, men jeje, so be it.)

  4. beamer sier:

    I min tenke/tvil/vurderingsrunde en gang i tiden, gikk det opp for meg at «den letteste» utveien slett ikke er å hoppe av, slik mange som ikke har vært oppe i slike valg har en tendens til å tro… Å la fornuften styre og avslutte det man har begynt på er sånn man er opplært til å tenke/gjøre. Å gå på tvers av det er modig, det er det som er «det vanskeligste valget».

    Lykke til.

  5. kristin sier:

    Jeg husker hvorfor Linn er et av de beste menneskene som finnes. Hør på det hun sier!

    Ellers tar jeg alle rådene mine fra Baz Luhrmanns The Sunscreen Song:

    Don’t worry about the future. Or worry, but know that worrying is as effective as trying to solve an algebra equation by chewing bubble gum. The real troubles in your life are apt to be things that never crossed your worried mind, the kind that blindside you at 4 p.m. on some idle Tuesday.

    Don’t feel guilty if you don’t know what you want to do with your life. The most interesting people I know didn’t know at 22 what they wanted to do with their lives. Some of the most interesting 40-year-olds I know still don’t.

  6. Hei alle:

    Jeg må få sagt at når jeg får slike kommentarer, så går det opp for meg hvorfor jeg er så glad for at jeg blogger. Dere sier så mye logisk, og jeg føler meg ikke så dum lenger. Jeg skulle virkelig ønske at jeg fant en løsning, for det eneste jeg kan gjøre nå er å prøve å bestå denne konteeksamen. Jeg kan ikke få sagt nok hvor mye disse kommentarene har betydd for meg, for det gir meg litt perspektiv.

    Takk for at dere tar dere tid til å kommentere, det gir meg virkelig glede i hverdagen. <3

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: