Jeg synger fistel

Barndommen min skal man ikke tukle med. Mens jeg lever, så skal alt fra min barndom være inntakt, i live og fortsette å minne meg om det jeg likte som liten. Det blir feil når noen fra min barndom dør før meg. Ludvigsen/Lorentzen var udødelig. I mitt hode var det helt feil at han skulle dø nå, burde ikke jeg dø først? Logikken var der, men nå skjønner jeg ikke hva jeg selv mener.

«Husker du den gangen jeg og Nina satte i gang å synge i kor for deg, mens vi leste filosofi?» Brenn i helvete ex-phil.

«Jaaaaaa…» svarte hun nølende.

Så jeg begynte å synge for henne mens vi gikk inn døren til det Hum.fac bygget og passerte andre studenter. Jeg sang strofen til «Dum og deilig» og «Kanskje kommer kongen». Det ringte en bjelle for henne, så da var jeg fornøyd. Mens vi satt og drev med hver vår eksamensoppgave, hørte jeg «Savnevise» og fikk tårer i øynene. Igjen begynte jeg å tenke at det er så feil at noen fra barndommen min skal dø før meg. Og mens vi satt i en sofa med hver vår bærbare pc, stirret jeg på matpakken som jeg hadde laget til og satt på fat. På bordet.

«Han er jo fortsatt her!» sa jeg til meg selv. Z spurte hva jeg sa, men det var ingenting likvel mente jeg.

Jeg spiste matpakke på fat, og følte at jeg æret barndommen min på en egen måte.

Related Posts with Thumbnails

2 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. Thomas sier:

    Flott skrevet! Synes du oppsummerer hva utrolig mange av oss føler. Takk.

  2. Galithralia sier:

    føler jeg har mistet så mye i det siste, men samtidig har man minnene, og selv om ikke det alltid er nok så vet man at de var der, de ble en del av deg, og med mindre du forsvinner så forsvinner heller ikke dine barndomsminner =)

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: