Om å huske vonde år

Jeg har begynt å huske igjen. Jeg drømmer om barne- og ungdomsskolen, de jeg gikk i klasse med og hvordan de snakket til meg. Jeg husker hendelser jeg ikke vil huske, ting jeg har blokkert som i dag helt sikkert kunne blitt brukt i det jeg skriver. Det er ubehagelig, for jeg den samme tanken kommer til meg hver gang jeg våkner: «Hvorfor har ingen sagt unnskyld, og hvorfor er jeg fortsatt bitter?»

Jeg har begynt å tenke på de gangene jentene fikk meg til å gråte i friminuttene, og de gangene det var klassefester og alle guttene sa at jeg var den styggeste av alle de 5 jentene i klassen. Det er ubehagelig å tenke tilbake på det, men for alt jeg vet så er det en psykisk reaksjon på MAG som stirrer på meg hver gang jeg er i butikken.

På flyplassen i Bergen, på vei tilbake til Tromsø, satt jeg ved Gate 27 ved siden av en jente som leste MAG. I det hun bladde i det, dukket ansiktet mitt opp og hun lagde en lyd. Hun så litt perpleks på meg, jeg smilte bredt (og litt stolt) og sa «Det der er meg….». Det som de siste ukene har krøllet seg sammen inni hodet mitt, har nå blitt nattlige nesten-mareritt hvor jeg drømmer forskjellige scenarioer av «IC mobbing» fra skoleårene. Jeg glemmer drømmene med en gang jeg våkner, men av og til sitter de igjen og jeg er med ett 12 år og gråter på vei til skolen fordi jeg vet hva som kommer til å skje. Jeg liker ikke å huske de dagene (mens jeg skriver dette, begynner jeg faktisk å svette).

Det hjelper å snakke om det, merker jeg. Det er standard at jeg mer enn gjerne forteller om hvordan jeg hadde det, fordi jeg vil ikke at det skal skje med andre heller. Hver gang snakker jeg med en oppgitt og frustrert tone, nesten sint. Jeg vil nok si at ja, jeg er bitter, men det er ikke noe jeg liker å innrømme. Det kommer en alder hvor bitterheten kan overta alt, så hvis jeg ikke blokkerer minnene ute ender hjernen min opp med å oppføre seg som IC resten av dagen. Det har blitt så lett å snakke om ertingen fra skolen nå, at jeg ikke involverer mine egne følelser når jeg gjør det. Det er bare om natten at jeg er helt med. Og det skremmer meg, for jeg vet ikke hva det betyr.

Kanskje jeg burde gjør noe med det, men jeg vet ikke hva.

Related Posts with Thumbnails

9 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. Eirin sier:

    Hei :)

    For meg utviklet det seg til sosialangst som holdt på å ødelegge livet mitt, til jeg fikk snudd det om. Jeg har fortsatt angst – nå bare i forbindelse med skolen, men det er jo ille nok når jeg prøver å leke student :)

    MEN det som hjalp mot bitterheten og minnene for min del, var meditasjon :) med en meditasjonsøvelse der du skal gå tilbake til vonde perioder og godta at det skjedde. Ikke tilgi, men godta. Jeg vet ikke hvor interessert du er i sånt no «alternativt», men jeg «våknet» som et nytt menneske og ingenting plager meg lengre :) Så si ifra hvis du vil vite mer :)

  2. Eirin: Fortell mer!

    Kristine: *klemme klemme*

  3. Fru Jones sier:

    Også har du mange venner å snakke med nå, som også vet hvordan du hadde det. Er bare en telefonsamtale unna, kjære! Klem

  4. Marie: Ja, det er det som er så fint <3 Er det *noen* som vet hvordan det var, så er det du. (til andre lesere, Fru Jones gikk i parallellklassen min og opplevde til tider det samme som meg) Takk vennen <3

  5. sello's mormor sier:

    du er likevel en svært ressurssterk og gjennomtenkt person som klarer deg bra og har mange rundt deg som er gla’ i deg, stolt av deg og vet hvem du egentlig er. Husk også at alle som er «ekle» med andre VET at de er det, og innerst inne må leve med hva de har gjort mot et medmenneske, selv barn vet dette.

  6. Sello’s mormor: <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3

  7. Charlotte sier:

    *Klemme*

    Du er fin!

  8. Naitzel sier:

    Det må være fryktelig. Selv kommer jeg fra en veldig liten plass, og jeg har sett med egne øyne hvor ondskapsfulle både barn og voksne kan være. De vonde minnene fester seg best og er vanskeligst å leve med.

    Men du takler dem utrolig bra, og at du er så åpen om det, viser at du har klart å heve deg over «dem», og at du står tilbake som vinneren. Det er som en vannblemme (litt ekkelt eksempel, men). Du må klemme hull på den, så blir det først fryktelig vondt, før det blir bedre igjen.

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: