Alle mine kjære

Nei, jeg snakker ikke om filmen (eller boken «The lovely bones» av Alice Seabold, men du bør lese boken, ikke se filmen). Jeg snakker skriveprosess, romanisering, redigeringshelvete og å være gravid med en roman. Jeg har ikke mange sider til å ha halve boken enda, men det føles sånn. I går slettet jeg en hel handling, inkludert to personer. Den ene handlingen er å finne i «Signaler 09″, men det gikk opp for meg at en roman kan ikke inneholde alt novellen gjør (tok litt tid, men må gjøres på egenhånd). Hadde ikke Oktober kontaktet meg og gitt meg konsulentuttalelsen, vill jeg nok tenkt annerledes.

Fordi jeg ikke klarer å faktisk slette noe for alltid, har jeg et annet dokument med «Ekstramateriale» hvor alt jeg er usikker på limes inn. Nå har romanen plutselig veldig få ord (word count, I loathe you), alt for få sider (men Ekstramateriale kan fryde seg) og jeg driver og skaper historien på nytt. Alt dette på grunn av at jeg myrder en person jeg likte og slår sammen to helt forskjellige karakterer. Jeg antar at dette er en del av «yrket» jeg prøver meg på.

Om kvelden, ca 3 timer før jeg skal legge meg, våkner Forfatteren i meg og fingrene mine oppfører seg som om de er rasende på tastaturet. Det gjør de alltid, men disse gangene skriver de med mening. Når jeg legger meg føles det alltid ut som om et nederlag, innerst inne. Jeg vil ikke sove, jeg vil ikke ligge her, jeg vil sitte ved pulten og skrive skrive skrive. Selv om det kanskje bare kommer en halv side.

Det er så rart å se hvor få sider jeg plutselig har. Hvordan jeg har gått kraftig til verks og vært kritisk til alt jeg tidligere har skrevet. Så jeg starter på nytt, og lurer på hvilken sjanger dette er – og kommer fram til at det er Elisabeth sjangeren. Det er best sånn.