Race you to the mountain

Det skjer hver gang jeg er på butikken og skal betale. Jeg står og koker av irritasjon fordi vedkommende foran meg har gått inn i en koma hvor h*n bare står og stirrer på at vedkommende i kassen beeper maten gjennom. Istedet for å for eksempel pakke varene i poser samtidig som de kommer, blir vedkommende stående som en saueflokk og venter på å betale. Når dette er gjort så er begge varebåndene da full av varer og jeg – som er nestemann, må lene meg halvveis over tregasen og kidnappe varene mine før h*n gjør det.

Hver gang. Særlig etter klokken 2 og alle er ferdige med livet sitt.

Det er her det skjer. Når jeg står der og skal pakke varene mine i posen, og sette dem på plass. Jeg skal vinne. Siden jeg til vanlig ikke liker konkurranser i det hele tatt, er det uforståelig hvorfor jeg tar en Monica (Ja. Friends) og skal være best, raskest og først. For hver eneste vare jeg setter i posen observerer jeg tregisen som stresser selv, og det er tydelig at vi begge konkurrerer med hverandre uten å innrømme det. I dag skjedde dette, på samme flabbergastende (jeg er kreativ) måte som alltid, men denne gangen var jeg ikke den eneste. Hver eneste person bak meg delte frustrasjonen, og jenten bak kassen delte et oppgitt øyeblikk med meg.

Så jeg hoppet forbi vedkommende foran meg, begynte å pakke (man har da poser med seg), og i det min siste vare var beepet hoppet jeg tilbake og betalte. Da begynte min forgenger med pose to av seks. I det jeg gikk mot utgangen mumlet jeg et lite «WIN!» og foreldrene som kom gående inn, så bekymret på meg.