Fortausboggie

Jeg skriver. Jeg skriver hver dag, helst om kvelden etter at jeg har lest ferdig diverse fagbøker og stirret på Tv. Etter at jeg i forrige uke kostet på meg en vrikket ankel og bløtvevskade, har jeg skrevet meg inn i en slags koma. Jeg fikk vite at ex.phil klagen til meg og venninnen min ikke ble godkjent, så jeg var lei meg i noen timer, men så skrev jeg.

Jeg arbeidet med mitt første arbeidskrav for Databaser, og til slutte måtte jeg gi opp og få hjelp av mine medelever som fullførte for meg. Det gikk opp for meg at hvis jeg trenger så mye hjelp på mitt første arbeidskrav, så kommer ikke de andre til å gå stort sett bedre. Jeg tenkte å på dyskalkulien, og den artikkelen jeg burde skrive og sende til avisene – men så skrev jeg på romanen i stedet. Det har gått mer og mer opp for meg at det terapautiske ved å skrive om noe som jeg har fullstendig kontroll over, hjelper meg i dagliglivet.

Vi snakker sammen på skolen. Vi ler, dytter i hverandre og sier at må samle alle for å drikke øl og ha det kjekt sammen. Det har ikke skjedd enda. De gangene jeg må gå, har jeg med meg krykkene, noe som gjør at jeg går en slags fortausboggie og bruker lang tid på å komme meg dit jeg skal. Det er vanskelig å betale for varer i kassen når jeg bare kan stå på en fot og holde varer og krykker med 1 arm mens jeg finner fram bankkortet.

Men jeg skriver. I det sekundet jeg hører på musikk og lukker meg inn i en verden som heter Storestrøm med Sebastian som leter etter Anton – forsvinner alt. Jeg trenger ikke tenke på at tærne mine nesten fryser til is, eller at ankelen min nesten brenner opp – for jeg skriver og det er nok. Og fordi jeg skriver så blir ikke blogging det samme. Det blir som å fortelle noe jeg ikke bør, fordi alt jeg skriver bør være enten skoleting eller roman. Det er mye som skjer nå, det er mye som skrives og jeg kjenner at jeg ikke har blogget på en stund. Kanskje det er like greit, for når man klarer å ikke tenke “jeg må blogge, jeg må skrive”, har man klart det.