Orkesteret i mitt liv

Det er en stund siden jeg snakket med Gud sist. Jeg er ikke kristen eller troende til daglig, men om kvelden, når jeg alene på rommet mitt og vet at jeg f.eks har muntlig eksamen dagen etterpå – da hender jeg tar en bønn. Det har ikke noe med religion å gjøre, sånn egentlig, jeg trenger bare å ytre en bekymrende tanke til noen som verken er der eller kan si noe tilbake. Jeg begynner vanligvis med en bønn jeg lærte av noen i familien som liten, og så ber jeg om hjelp til å takle hva det nå enn er jeg er bekymret for. Jeg vet ikke hvorfor jeg ber når jeg ikke tror, men det er trygt og det hjelper.

I løpet av uken har jeg snakket litt mer til Gud, mye på grunn av (ja, første eksamen) og ikke minst, fordi dato og klokkeslett for vielsen til meg og Frode endelig er bekreftet.  At vielsen er Borgerlig gjør ingenting. For jeg har takket mye. Jeg har sagt Takk for at jeg plutselig var full av mot, glede, vilje og kunnskap mens jeg fortalte om skulpturen Augustus av Prima Porta. Jeg har sagt Takk for at Tingretten i Bergen bekreftet datoen vi ønsket å vie oss på, og jeg har sagt Takk for at tannlegen min ikke ga meg tannskrekk når hun begynte å bore i tannen min.

Det er alltid om kvelden at alt kommer fram, og da spiller det ingen rolle hva eller hvem jeg tror på – for det viktigste er at jeg skal få soven den natten, og da sier jeg Takk først. For dagen er som et orkester, det er studenter over alt (og det er nye ansikter hver dag), det er en ny filosof å sette under lupen hver uke, kulden når nye høyder for hver time som går og det skjer alltid noe selv om det til tider minner om Kjedsomhet. Det blir masse som skjer, og det kaller jeg et orkester.

I det sekundet jeg kommer hjem og blir møtt av hunden i huset som er glad for å se meg, tenker jeg et lite «Takk for at jeg har det bra, amen» selv om jeg ikke vet hvorfor jeg gjør det.

(har ikke lyktes i å finne kilden til dette bildet)