Eg har lett rundt og sett ned, etter nokon som meg

Det er nå helt klart at å være student innebærer å være forvirret, desorientert og en anelse fortvilet. Jeg sklir rett inn. Likevel kom det som jeg ventet på: å knekke sammen. I går når jeg kom hjem fra en forvirrende dag, var jeg alene med mine egne tanker og ingen surrende stemmer rundt meg. Jeg følte meg rastløs og følte at jeg burde være med noen, hvem som helst – bare gjøre et eller annet. Men siden jeg ikke gjorde det, ble jeg overveldet av meg selv og før jeg visste ordet av det begynte jeg å gråte.

Det var ekkelt. Det verste var at jeg ikke hadde noen å klemme på. Det ville virket rart om jeg gikk ned til min hus-vertinne og spurte henne om en klem. Så jeg satt i stolen min med en kopp kaffe, og gråt så stille jeg kunne. Jeg tror det var et av mine mest ensomme øyeblikk noensinne. Etterpå ringte forloveden og jeg gråt litt til, men ting ble bedre. Men jeg kan fortsatt ikke helt skjønne hva som gjorde at jeg knakk sammen, sånn egentlig. Jeg stortrives på skolen, prøver å få venner og liker at jeg faktisk forstår hva professorene snakker om. Likevel er det denne kaotiske ensomhetsfølelsen som kommer smygende inn når jeg er omringet av medstudenter. Mens jeg satt her i går visste jeg vet at jeg ikke har kommet til det stadiet med noen av de få jeg har blitt kjent med; hvor jeg kan ringe og gråte til dem i telefonen, og få de til å roe meg ned.

Den første uken med ekte undervisning har gått ganske fort. Jeg prøver å godt jeg kan å virke som en jente folk vil snakke med, men jeg begynner å lure på om det er noe galt med meg. Til tider føler jeg meg usynlig når to stykker sitter på hver side av meg, og snakker med hverandre. Men likevel, på en eller annen måte trives jeg – og vet at jeg kommer til å få det bedre. Jeg må bare øve meg litt. Kanskje jeg skal ha solbriller på?

Related Posts with Thumbnails

5 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. Caroline sier:

    Å, jeg skjønner deg godt… :( Det er ikke så lett å komme inn i klassemiljøet alltid!

  2. ingebjørg sier:

    En føler seg sjelden så ensom som når det myldrer av folk rundt en.. men ta tiden til hjelp, det er ikke forventet at man skal ha skaffet seg 5 bestevenner på noen få uker på en ny plass :) Også kan du jo sjekke om det sitter en annen sjel alene på forelesninga, hun/han blir sikkert glad for litt kontakt! :)

  3. Galithralia sier:

    ååå vennen =( hvorfor sa du ingenting!!! =( *STOOOOOOOOOOOOOOOOR KLEM!*

    universitetet er ikke som videregående, man er i «klasser» og det er vanskeligere å bli kjent med folk. Tro meg foreløpig kjenner jeg kun et par stykker i min «klasse» alle de andre ble jeg kjent med i løpet av uken min som fadder

  4. Sif sier:

    Det går bra! Jeg lover! Det er minst hundre andre av de du ser rundt deg som føler akkurat det samme.

    Det letteste er å delta på ulike aktiviteter, samme hvor teite de måtte være.

    Men det går bra!

    «You can make more friends in two months by becoming interested in other people than you can in two years by trying to get other people interested in you»

    Dale Carnegie

  5. Monica sier:

    Det er vel slik det er med alle sammen tenker jeg, -de føler seg litt ensomme i mengden der, men det går seg til etterhvert vil jeg tro=)
    Men det er merkelig samtidig som fullt forståelig at man kan få en slik ensomhetsfølelse, og knekke sammen.. dEt hender jeg også har det slik, selv om jeg egentlig er omgitt av masse venner overalt. Kanskje du bare trengte å gråte litt, få ut litt tårer? Du har trossalt gått gjennom STORE endringer, og det er mye å omstille seg til på så kort tid! Kos deg med kaffen, og ring forloveden din når du er nedfor.. :) Jeg vet hva stemmen til MIN mann gjør med meg når jeg ringer han. Det er som REN MEDISIN :) <3
    Ha det videre bra, og nyyyyyyt studenttilværelsen som jeg egentlig misunner deg litt..:)

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: