Et samarbeid med sin egen kreativitet

Kreativitet

Bildet er hentet fra Enter.Online

Jeg føler at jeg ikke får gjort nok. Kroppen og hodet mitt er på to forskjellige steder, men prøver likevel å nå hverandre med fingertuppene. Jeg skylder på Elizabeth Gilbert. Etter at jeg leste boken hennes ”Eat, Pray, Love” har jeg i større grad begynt å jakte på min egen kreativitet og gjøre det som jeg tidligere har gjort kun når jeg skriver.

Jeg prøver å snakke til Kreativiteten. Det er ikke lett. Det er ikke lett, fordi det er FOR lett. Er det sånn det skal være? Er jeg så fantastisk åpen og klar for en diskusjon med min egen kreativitet at jeg klarer å skrive ut en hel moleskine notatbok i løpet av 24 timer?

I romanen forteller Gilbert om en stemme fra hennes indre, som kanskje var Gud eller noe annet, men det var i hvert fall en stor stemme som snakket til henne når hun skrev i notatboken sin. Nå hopper jeg over til noe helt annet, nemlig hennes vesle tale på TED konferansen, hvor hun snakket om nettopp; Kreativitet og måten å oppdage den på. Jeg anbefaler å lese Binka sitt innlegg på det sterkeste.

Tilbake til det som skjer med meg. Hode og kropp prøver å snakke med hverandre, munnen min begynner plutselig å si noe og hjernen min begynner å lure på hvorfor jeg snakker med meg selv. Munnen sier noe om historien jeg skriver på for øyeblikket, og plutselig får jeg en idé, men en idé som hjernen ikke kan skrive ned for øyeblikket siden jeg faktisk står i dusjen. Henger du med? Så jeg slår av dusjen og sier høyt ”Hei du! Nå har jeg nettopp lært av Elizabeth Gilbert og Tom Waits at du faktisk er der, og liker å si ting akkurat når det passer deg. Men nå passer det faktisk ikke for meg, så kan du ikke bare lage deg litt kaffe og vente til jeg er ferdig her? Takk!”

Og det rare er at det virket. Det har hjulpet å snakke høyt til den indre Kreativiteten min som alltid er der, men som jeg tidligere bare har latt komme fram når jeg føler for det. Men nå lar jeg den komme fram hele tiden (for jeg har funnet ut at den *er* der jo egentlig hele tiden, man må bare innrømme det selv), og som et resultat på dette er hele meg en vandrende kullsyreholdig drikk som er blitt ristet litt for mye. Åpner du korken nå kommer til å eksplodere. Jeg bare sier det.

Jeg merker at jeg ikke får gjort nok. Er det ikke naturfaglesing, så er det prøve eksamen i Engelsk, og læreren som sier at jeg går på autopilot. Er det ikke Engelsk, så er det tanker om at jeg skal få teksten min utgitt i Signaler 2009 fra Cappelen.  Da begynner kullsyren å leke med munnen min og jeg har en lang monologisk dialog med meg selv. Jeg skriver ting på Post-it lapper og limer dem inn i moleskinen min. Det er ikke før senere samme dag at jeg leser hva jeg har skrevet og spør meg selv (høyt selvfølgelig) om jeg virkelig har skrevet dette.

Kroppen min er ganske langt over streken. Hodet er ganske høyt oppe på bakken. Ved hjelp av morsekoder eller røyksignaler får de kontakt med hverandre og prøver å komme til et slags kompromiss om at ja, her kan vi sikkert få til et samarbeid. Kullsyren begynner å boble igjen og jeg vet ikke hva som skjer. Skjønner du hva jeg mener? Når man har så mye å fortelle, så mye å si, og ikke alltid har muligheten til og virkelig GRIPE ordene – da skjer det før eller siden at man kobler litt ut. Jeg vet nå at jeg hadde koblet fra litt her og der før jeg fikk vite at jeg kom med i Signaler, og først nå har jeg begynt å koble meg sammen. Det er fordi jeg leste boken til Elizabeth Gilbert, har sett foredraget hennes på Ted, og vet at jeg ikke er alene.

Hei, Kreativitet! Hallo kropp og sinn! Skal vi være sammen?

Related Posts with Thumbnails

9 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. Susan sier:

    Det er en fryd å lese absolutt alt du skriver. Jeg har et bittelite håp om at teksten kommer ut i England. Eller så skal jeg få den tilsendt.

  2. *rødme* tusen takk, Susan! Nå ble jeg glad! Kanskje du kan få den tilsent av noen venner? Jeg er ikke sikker på om den kommer på Norsk i England nemlig, noe som er synd.

  3. Fru Jones sier:

    Det er så godt å trykke seg inn her, og oppdage en ny post! Og du aner ikke hvor mye jeg gleder meg til å lese novellen din!

  4. Virrvarr sier:

    Nå vet du hvordan jeg har det.

  5. Nakenpuiz sier:

    Du skriver fantastisk, jeg gleder meg til å bli avhengig av dine ord altså! Superdupert :)

  6. Virrvarr: Er det virkelig sånn?

    Nakenpuiz: Takk:D Jeg likte så godt den nyeste posten din! Veldig pessimistisk og varm. Vi sees på jobb;)

  7. Ithil sier:

    Sånn er det med meg og fotografering. Mange av ideene mine blir servert på sølvfat av en usynlig Jeeves, og hvis jeg ikke har mulighet til å gjennomføre ideen HER og NÅ, går jeg nesten på veggen.

  8. Katrine sier:

    Jeg eier virkelig ikke kreativitet. Tror kanskje jeg burde lese den boka. Eksamener og masse deadlines har en tendens til å drepe de få hjernecellene som finnes. ;-)

  9. […] være så heldig å ha muligheten til å inspirere, det er nesten et livsprosjekt i seg selv. Da da Elisabeth Iskrem blogget om å samarbeide med kreativiteten sin, linket hun til Elizabeth Gilbert-posten min. […]

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: