La meg leve, din skrivetufs!

Det har vært en sånn dag. Man starter dagen med for mye kaffe og for mange do-besøk, begynner å skrive på roman og så bryter helvete løs. Romanfiguren begynner å krangle med Skribenten, Skribenten prøver å bestemme hva Romanfiguren skal si, og dette går da virkelig ikke an. Så Romanfiguren allierer seg med en annen Romanfigur og styrer Skribenten sitt plott fra en hage til et tak. Greit, Skribenten går med på dette, men når Romanfiguren ytrer setninger som konstant ender med utropstegn – begynner Skribenten å ane fare.

Romanfiguren begynner å kjede seg fordi handlingen ikke går fort nok. Bestemmer seg for å krydre til Skribentens fantasi fordi «livet mitt begynte nå, så da kan det vel skje noe også!», noe som forvirrer Skribenten ytterligere og sender henne på kaffeslang. Etter å ha forsket litt i «Skriveboka» går det opp for Skribenten at Romanfiguren har et poeng.

Så Romanfiguren og Skribenten konfererer. Riktignok i Skribentens hode, men det meste går ad undas når Romanfigur nr 2 blander seg inn i samtalen og krever oppmerksomhet. Skribenten påpeker at mer oppmerksomhet enn å være tema for historien kan da ikke være for lite. Det blir stille og Skribenten er sur fordi hjernen lider av Overload.

Med ett er kloken fire, og Skribenten må på jobb. Det blir skrevet et ramaskrik fra Romanfiguren som enda ikke har kommet seg ned fra taket.