En monologisk indre dialog

for det hele går til helvete den dagen man hjelper sin far med å lage en facebook-konto. Snart er det Twitter, og da vet jeg at blogg blir det neste. Jeg kommer meg gjennom dagene ved å skrive ca 300 ord hver dag, lure på hvem AXXO og KLAXXON egentlig er samtidig som jeg blankt fortrenger enhver tanke om naturfag, engelsk og abnormal kvalme som varer alt for lenge. det hele dreier seg om å vite hva man vil og hvor man vil når man vil det og om det blir. for det går kanskje ikke til helvete likevel? bare en ny teknologisk mulighet å holde kontakten på? jeg merker mer og mer at jeg zoomer ut hva venner forteller meg, venner eller fremmede, jeg nikker og sier Jah, Åh, Jøss, alt i korte ord og merker hvordan alt går inn der og det andre. hvordan er det mulig å lytte til en person og kjenne at du egentlig ikke hører på hva vedkommende sier? jeg drømmer om en sommerjobb hvor jeg kan være lykkelig med det gjør, og ser etter en ny jobb hver dag uten å klare å finne noe som har med bøker å gjøre – er det et tegn? når hvor hvem hva skal vi gifte oss på Hawaii? Eller i Tromsø når ingen vet om det? Den kjolen kunne passet meg akkurat like fint som på henne. snart går vel naturfagen til helvete. jeg må tro på meg selv og ikke være så negativ. men jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne takle positive ting uten at jeg har sett det fra en kritisk side først, mulig det er en slags forsvar. jeg vet ikke. du står der på andre siden av landet og jeg savner øynene dine. alt. sånn egentlig. husker du den lukten som du fant? den som var på alternativmessen i Grieghallen? du kom på den lukten mens du løp opp trappene for å hente engelskarkene dine og plutselig fikk du smaken i munnen fordi du husket lukten. er ikke det rart? at hukommelsen har kontroll over smaken? jo. sol. roman. skriv mens hjernen er varm, sa jeg. Så vi bestilte Skriveboka fra bokklubben og håper at du kommer deg gjennom dagene. Og nå vi slutte å veksle mellom deg, meg, oss, vi og jeg. Det er ikke ekte etikette.