Et ønske om å være mer lik seg selv

Wreck this journal

Jeg husker når jeg oppdaget Damien Rice og ikke følte meg suicidal av å høre på ham (en annen sak med James Blunt). Enkelt og greit likte jeg lyden, tekstene og stemningen. Så oppdaget jeg Iron & Wine, Yann Tiersen, Arcade Fire, ELO, Feist, Billy Ocean, BTO, Eels, Gary Moore, John Mayor, Jens Lekman og diverse andre. De var mine. Mine hemmelige artister som gjorde at jeg fikk skrevet fine ord i et word-dokument og stablet dem sammen til en roman.

Og så oppdaget jeg blogging. Med blogging kom det andre personer som likte «mine» artister, og i tillegg skrev de poetiske bloggposter om artistene. Plutselig var ikke Damien Rice min lenger. Snart fant jeg ut at det var ganske mange som skrev eller nevnte «mine» artister i bloggene sine, og fortalte om inspirasjon som kom til dem ut av det blå med en gang sangene ble spilt.

Jeg følte meg lurt. Yann Tiersen og filmen «Amelié fra montematre» var ikke en del av meg lenger, og hver gang jeg fant (finner) en blogg som nevnte/nevner disse to navnene i samme setning ble/blir jeg molefonken.  Jeg hadde med ett ingen som var bare mine, og sånn har det egentlig fortsatt. I min søken på skrivemusikk begynte jeg å ty til sjangeren Indie, og det fungerte bra, helt til Indie ble noe alle likte og som alle gjorde om til en del av sin egen klesstil og bildeproduksjon.

Jeg ble sur.

Jeg *er* sur.

Ok, jeg ikke sur, jeg er irritert, barnslig og veldig eiersyk (dette ordet irriterer meg, kan jeg sette det sammen til et langt ord eller må jeg bruke bindestrek? Det er et dilemma). Når jeg oppdager en artist forventer jeg at jeg faktisk får ha artisten for meg selv en liten stund før alle skal eie vedkommende. Vræl. (Red.anm. Legg merke til bruken av monotont punktum.)

.

Det ser ut til at jeg ikke lenger har en identitetskrise, men at identitetskrisen var mer meg enn de jeg trodde. Jeg likte å lete etter nye ting, for da satt jeg der med summende fingre som lekte på tastaturet. Det var enkelt, null stress og meget moro. Den tid er over, jeg skylder på bloggere (hvis du er en blogger så bare ignorer det siste der, jeg er så glad i deg atte) og her kommer framtiden. Jeg har vokst meg fast på en rar tankegang og nå nekter jeg plent å høre på noe som jeg vet at alle andre liker. For jeg vil ha min musikk, min tankegang og min, min inspirasjon. Kan man ha sin egen inspirasjon? Min muse?

Jeg prøve å høre på Damien Rice for noen dager siden. Det gikk dårlig. Han fikk meg ikke til å tenke på nye historier, men heller det andre følte og gjorde når de hørte på ham. Musikk er viktig når man skriver, det er det som dytter en av gårde og slukker alt rundt en. Bare deg og fantasien. Lager en rosa boble med skrivemaskinlyder og kaffelukt. Det er der jeg vil være, det er der jeg har vært. Det er der jeg er på vei.

Og jeg har Mozart med meg, uansett om du hører på ham du også eller ei!

.

.punktum.

Related Posts with Thumbnails

5 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. Carmelita sier:

    Du klarer å skrive akkurat det jeg tenker du. Men hvis du tror at du skal klare å ha Mozart for deg selv, ja da har du et lite problem. Har du sett filmen Amadeus? Den handler om Mozart, og er veldig veldig fin. Anbefales!

    Jeg liker forresten Richard Clayderman, og hans CD «The Piano Man». Det er inspirerende for meg :) Forskjellig klassisk musikk.

  2. *noterer seg Richard* Takk Carmelita for flott og rask kommentar! Mozart filmen er jo «pliktig» skolefilm i oppveksten, så den har jeg sett mange ganger:) Akkurat nå har jeg en greie for klassisk musikk og masse radio. Men vi får se hvor mye jeg klarer å høre på Richard, for han er ikke min;) Om du skjønner. Jeg skal prøve likevel.

  3. anders sier:

    Dersom du liker Yann Tiersen kan jeg også anbefale Ludovico Einaudi. Usikker på hvor kjent han er, men det er finfin pianomusikk.

  4. Undre sier:

    Du er til å spise opp, Elisabeth! (… iallfall nesten!)

  5. Undre: *rødmrødme*!!!!

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: