En torsdag i November 2006

NB: Det er viktig å høre på sangene samtidig for å få ønsket effektellerhvadetnåheter til teksten.

Neste uke gjør vi noe annet. Vi drikker kullsvart kaffe mens vi begynner dagen med Bo Kaspers Orkester, og mens vi kler på oss er det Iron & Wine’s «The devil never sleeps» som vekker oss sakte men sikkert fra hva det enn som sitter igjen fra natten. Men i dag setter vi oss ikke foran datamaskinen.

Vi bruker bare mp3 spilleren. Etter frokost går vi en en halvtimes tur i snøværet ute mens vi hører på Phil Collins, og bare at hans lystige «You can’t hurry love» gjør at turen faktisk ikke er så ille. Som om det er et lite skjold rundt oss som skjermer oss fra en rennende neser og frosne tær.

Vi kommer hjem igjen og det første vi hører er Coldplay synge «Viva la vida» fra radioen. Den får oss til å stanse i noen sekunder, mens strykeintrumentene gjør at kroppen vår svaier i samme tempo. Vi tenker at i dag skal vi gripe sjansen, gjøre noe vi ikke pleier å gjøre men som vi alltid prøver å få gjort – så vi skrur litt på radioen helt til vi finner den forbudne kanal; Alltid klassisk. Vi liker ikke klassisk. Eller?

Noe inni der gjør i hvert fall at hodet våres synger. Mens Bethoven spilles lager vi mer kaffe på kjøkkenet og finner fram den boken som vi aldri klarte å bli ferdig med. Vi spiser den kjeksen som vi hadde spart til en spesiell anlending og setter varmluftsviften på fullt.

Men så begynner det noe nytt på radioen, noe som vi ikke har hørt siden vi var fire år og lå på et blått teppe mellom to store høytalere. Buddy Holly synger «It doesnt matter anymore» og minner fra barndommen er plutselig ikke minner lenger, men helt tydelige bilder som om det var i går. Teksten kan vi plutselig utenat, og vi later som om vi kjenner det blå teppet under oss. Som en flodhest med rosa ballkjole på fomler vi oss til å sende melding til far og spør om vi kan låne Buddy Holly cdene han har.

Og mens vi venter på svar ser vi ut vinduet, vi ser snøen dale ned ned ned og og vi nynner «Tiddelibom». ELO går videre med å synge «Mr Blue Sky«, vi begraver oss i boken og føler oss helt alene i verden. Ingen reklame å tenke på, ingen motepress, sexpress eller kjøpetrang. Bare oss og boken.

En tordag i November er vi uten internet, uten tv. Det er boken og kaffen, det er musikken som balsamerer hjertet. Plutselig er det nåtid igjen, og Kean sin sang «pretend that you’re alone» forteller oss nøyaktig hva det hele dreier seg om. Det er bare deg og meg. Deg og meg.

Related Posts with Thumbnails

6 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. Undre sier:

    Oh! Knallpost, IC! :)

  2. Fru Jones sier:

    Fantastisk. Følelser som røsjer gjennom kroppen, forskjellige følelser for hver setting og sang. Lukke øynene og forestille seg å gå den halv times turen med Phil på øret, kribling i magen, det er godt å leve!

  3. Siri sier:

    nydelig. får meg til å få tilbake troa på gode formiddager med bare kaffe, bok og platespillern.

  4. Buddy Holly! Det var jammen på tide jeg oppdaget han på ordentlig. Takk takk!

  5. stine sier:

    love it!

  6. Tusen tusen takk for fine kommentarer! :D

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: