Dead men tell no tales

Det var gutten med snekkerbeltet. På beltet var det to lommer, en på hver side. I den ene lommen var det helt tydelig en flaske julebrus, noe som gjorde at jeg rynket på nesen og tenkte dette var blasfemi. I den andre lommen var det en tykk bok som var blitt bøyd i alle mulige rettninger, og strekte jeg meg godt nok for å se, var sidene i boken klar til å falle ut. Jeg begynte å lure på hvem han var. Hvor han kom fra og hva han gjorde. Kanskje han var en av dem som hadde sluttet på skolen som 18-åring og begynt som elektriker istedet. Eller kanskje han bare hadde funnet seg selv før alle andre…

Det var jenta med notatboken. Hun satt ved siden av meg på kaféen og leste Aftenposten. Av og til tok hun fram moleskinen og skrev ned noen ord, strøk fingrene over sidene før hun lukket boken igjen. Jeg smilte for meg selv fordi jeg pleide å gjøre det samme. Jeg vet ikke hvorfor jeg la merke til henne, meg jeg gjorde det fordi hun gled inn i mengden. Hun var en som man ikke legger merke til. Så jeg satt og kikket på henne, helt til hun drakk ferdig chai teen sin (samme som meg) og ruslet ut i snøfallet.

Det er gutten som plutselig er blitt mann. Jeg har sett ham, men han har ikke sett meg. Jeg drar luen min litt lenger ned mot ansiktet, bøyer hodet og gjentar mantraet om at han ikke må kjenne meg igjen. For tre år siden la jeg en lapp i sekken hans med emailadressen min. Han er fortsatt like vakker. Fortsatt har han capsen sin på, og fortsatt går han på en måte som sier at han ikke bryr seg om noe som helst. Den gamle følelsen kommer tilbake i meg, jeg holder meg på passe avstand. Det går opp for meg at jeg var forelsket i en fantasifigur, og så tenker jeg på Mr B. På hvordan han tar på meg, ser på meg og stryker meg bak nakken. Gutten som plutselig er blitt mann ser i min retning, jeg snur meg akkurat tidsnok slik at han ikke ser hvem jeg er. Tre sekunder senere snur jeg meg tilbake og han står rett ved siden av meg. Jeg kvepper og lager en lyd. «Hei» sier han. «H..allo.» svarer jeg. Men jeg visste at dette var nok. En blinkende lampe i bakhodet forteller meg at det ikke lenger er aktuelt for meg å streve etter å vise for ham at jeg eksisterer. «Jeg må gå jeg…» sa jeg. Han så overrasket ut og sa «Åhja… snakkes». «Eh.. ja.» svarte jeg. Særlig.

Det er oss. Vi sitter i hver vår stol. Hun sitter med armene foldet rolig rundt knærne og ser ut i luften. «Hva tenker du på?» spør jeg og hun smiler vitende til meg. «Jeg tenker på nåtiden, fortiden og nået. Jeg sitter ofte sånn, uten musikk, uten tv, uten noe lyder i det hele tatt.»

«Det er bra, farmor.» svarte jeg, og mente det. Plutselig begynte hun å nynne på en sang, og jeg nynnet med; «Hei, det var fint å treffe deg, skal vi rusle samme vei? Og ha det hyggelig sammen.»