Gjesteblogg: I grenseland

Jeg opplevde dette sist helg, mens jeg var på vei hjem fra byen. Jeg befant meg midt i sentrum, på Festplassen, hadde nettopp tatt avskjed med kameraten min. Klokken var mye, jeg skulle hjem og sove. Trodde jeg.

Det var en som snakket til meg. Jeg reagerte ikke først. Jeg var opptatt med å spise falaffelen min. Han pratet til meg igjen, fikk oppmerksomheten min. Han var mørk i huden. Kom fra Nigeria (Fant jeg ut senere). Pratet engelsk. Vi begynte å konversere.

Mens vi gikk og pratet, skjønte jeg at han kanskje skulle samme vei. I hvert fall så antok jeg det. Han snakket om at han hadde gått helt siden klokken seks. Jeg fikk ikke med meg alt han sa. Jeg var høflig, imøtekommende, smilende. Jeg har en snillhet i meg, som ikke alltid bringer meg så mye godt.

Da vi hadde gått et godt stykke, spurte han om han kunne legge armen over ryggen min. Armen var på vei før jeg rakk å tenke meg om. Jeg ga visst inntrykk av at det var greit, for armen hans plasserte seg pent rundt midjen min. Alt i meg sa at det ikke føltes greit. Jeg ville ikke at han skulle være der, jeg ville ikke at armen skulle være der, men klarte ikke gi utrykk for det.

Jeg bor et stykke unna sentrum, nesten ved Haukeland, så spaserturen var lang. Vi pratet hele tiden, om litt forskjellig. Han ville at jeg skulle legge min arm rundt midjen hans. Jeg ville det ikke. Selvfølgelig ville jeg det ikke, men jeg gjorde det. Så løst jeg kunne.

Jeg forestilte meg allerede hvordan jeg skulle klare å takke pent for følget, si god natt, låse meg inn, ha det bra, sov godt, natta.

Han fulgte meg hele veien til studentblokken jeg bor i. Vi stod ved utgangsdøren. Jeg rakk så vidt å fullføre «takkforfølgethadetbra»-frasen min, før jeg ble overfalt av et kyss. Jeg skjønte det hele tiden. Jeg kom meg ikke ut av det. Situasjonen hadde meg. Jeg var låst. Hodet mitt var låst. Grensen var nådd, men allikevel klarte jeg ikke å komme meg ut av det.

Han spurte om han ikke kunne få noe å drikke. Han var blitt så tørst. Jeg ville jo ikke ha ham inn, selvfølgelig ville jeg ikke det. Men, jeg fikk meg ikke til å nekte ham det. Jeg klarte ikke komme opp med en god unnskyldning. Jeg lo, og sa «Is this a trick?» Så slapp jeg ham inn. Jeg hadde allerede bestemt at jeg bare skulle følge ham til kjøkkenet, gi ham vann, si at han måtte gå.

Han fikk glasset sitt med vann. Snudde seg mot meg og plantet et nytt, grådig kyss på leppene mine. Jeg vred meg unna det, fikk ham ut på gangen. Gjentok flere ganger at jeg måtte legge meg. Han spurte hvilket rom jeg bodde på. Jeg hevet øyebrynene, pekte. Han begynte å hviske, mumle. «We’re just talking..no one knows we’re here..» Jeg fikk ikke tak på alt. At han hadde planer om å komme inn på rommet mitt, var ikke vanskelig å skjønne. Jeg ristet på hodet. «No.»

Han forstod det ikke. Ville ikke forstå det. Brydde seg ikke. Jeg ristet på hodet igjen og igjen. «No. No. No. No.» Han fortsatte å prøve å overtale meg. «Come on, I’m a nice guy. I’ve just walked you home.»

Jeg så vettskremt ut. Jeg ville inn på rommet mitt, legge meg i senga mi, sove.

Han prøvde å klemme meg. Jeg skjøv ham unna.

Oppi alt dette, etter å ha trampet ned hele min komfortsone, presterte jeg å si: «I dont wanna be mean..»

Han gikk til slutt. Jeg stod helt inntil døren mens jeg låste opp, ville ikke ha ham i sidesynet.

Jeg var oppgitt, skamfull, følte meg dum, svak, lettlurt, naiv, godtroende. Jeg følte meg brukt. Grådig brukt. Jeg ringte kameraten min med en gang, for å fortelle hva jeg hadde rotet meg borti. Så gråt jeg av det. Han bestilte en taxi så jeg kunne komme til han.

Jeg har lurt på det lenge, hvorfor jeg syns det er så vanskelig å stå for grensene mine. Jeg klarer det jo til slutt, når det går for langt. Men, hvorfor klarte jeg ikke å avverge situasjonen når jeg egentlig visste hva som kom til å skje hele tiden? Hvorfor sa jeg ikke, «Nei, du kan ikke holde rundt meg», eller «Jeg har kjæreste, så det ville vært upassende», selv om det hadde vært en løgn?

Jeg er for snill, for hyggelig, for ordentlig. Og jeg tror godt om mennesker.

Jeg er glad det gikk bra, tross alt. At han gikk. At jeg har venner som kan passe på meg når jeg ikke klarer det selv. Jeg vet å si i fra når det virkelig gjelder. Når grensene mine blir tøyd til sitt ytterpunkt. Det er alt midt i mellom jeg har problemer med. Alt i grenseland.

– Siv I. Vannet

Related Posts with Thumbnails

5 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. Fru Jones sier:

    Huff, så fælt! Jeg har forresten opplevd akkurat det samme… Men det er ikke hver dag man opplever sånt, så det er klart det kan være vanskelig å si ifra om hvor grensen går. Ukjente på gata, «hold rundt meg», «stikk tungen din i munnen min», det var faktisk sånn jeg fikk mitt første kyss… Kanskje jeg skal skrive om det? *Grøss*

  2. kristina sier:

    uff, ille det, men veldig modig av deg å dele denne opplevelsen med oss. Glad for at det gikk bra med deg til slutt.

    Må innrømme at når jeg leser historien din, og hver gang den neste setningen starter med at du gikk med på forslaget hans, så går det frysninger nedover ryggen min. Jeg klarer ikke å la være(og jeg mener ikke å være fordømmende) å tenke på at hvordan kunne hun gjøre det/si det/la ham gjøre det? Var det ikke en stemme inni deg som sa nei? Jeg tror nok at vi bør høre på vår indre stemme, (uff nå høres jeg sikkert ut som Oprah), men jeg tror det er en sannhet i det. Kanskje du bør begynne å bli flinkere til å høre på din indre stemme. Trene deg i det, selv om det så klart ikke alltid er så lett å være klar i hodet, så sent på natta.

    Dette kunne nok ha endt verre, og jeg er sjeleglad for at det gikk bra med deg.

    PS: Et supert gjesteinnlegg her på favorittbloggen min :)

  3. svingri sier:

    Takk for det! Det skal nevnes at jeg kviet meg til å skrive om det, nettopp fordi jeg mislikte tanken på hva andre ville ta meg for å være. Dum? Svak? Lettlurt? … Alle de tingene har jeg allerede tenkt selv, så om noen andre skulle føle behovet for å tenke det samme, så får det være opp til dem.
    (På ingen måte rettet mot deg, jeg tenker helt generelt!)

    Jeg var jo veldig klar over det hele tiden, at det føltes veldig feil. Jeg har det (desverre) ikke i meg å være direkte og avvisende, en egenskap som virkelig trengs i sånne situasjoner.

    Det er vanskelig å forklare hvordan jeg tenkte, for jeg vet det ikke helt selv. For å svare på spørsmålet ditt; det var absolutt en stemme i meg som sa -nei-. Den stemmen satt seg imidlertid fast et sted på veien.

    Det er en utrolig rar opplevelse å befinne seg midt oppe i en sånn situasjon, og tenke «hei,hei,hei..hva er det du GJØR?» om seg selv.

    Jeg vet at jeg kommer til å si i fra mye før, om det skulle (gud forby) bli en neste gang.

    På en måte er jeg glad for at det ikke er magefølelsen min det er noe i veien med. Det andre er jo snakk om en treningssak, så utgangspunktet kunne vært verre!

    Iallefall; glad du likte den!

  4. kristina sier:

    Svingri: Har du en blogg? Du skriver veldig godt, skulle likt å lese mer :)

  5. svingri sier:

    Ah. Nei, desverre.. Det var nok en førstegangsblogg for min del!
    Men, jeg skulle få lov til å gjesteblogge her så ofte jeg ville, så da kan det jo hende det kommer mer. Om jeg skulle få «ånden over meg»! :]

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: