Et liv her, et liv der
11. oktober, 2008 6 kommentarer
Det er ikke så lenge siden jeg kom ut fra apoteket og holdt et [organ]donorkort i hånden. Jeg tenkte som så at skulle det skje noe med meg så kan jeg i det minste redde noen andre. Hjemme fikk jeg både mamma og pappa til å undertegne.
“Men tenk hvis du kan reddes?” spurte mamma meg før hun skrev under.
“Så lenge jeg har skrevet ferdig romanen min er det ikke så viktig.” svarte jeg.
“Og hvis du ikke har…?”
“Jeg vil nok heller at en person som trenger et nytt hjerte skal få leve litt til.”
“Men…”
“Det er den prikkete linjen der.”
Jeg pekte. Etterpå la jeg kortet i lommeboken min og følte meg bra. Jeg tenker som så at hvis det skjer meg noe og deler av meg kan redde en annens liv, ja – da vil jeg hjelpe til. Ingenting er bedre enn det. Du burde også gjøre det (Hit: LINK). Tre uker senere angrer jeg ikke. Men i går gikk det opp for meg hva jeg faktisk hadde gjort, jeg fikk vite at en gutt som gikk i klassen til mine venninner på Gymnas døde natt til onsdag. Han våknet ikke opp. Jeg har snakket med han noen ganger, og det er så rart å tenke på at for to år siden satt jeg ved siden av ham på en benk og kunne tenkt “Han har to år igjen å leve.”
Tenk hvis noe kunne ha reddet ham. Nå er jeg ikke sikker på hva som skjedde, men likevel; kunne organdonasjon reddet ham hvis han ble oppdaget tidligere? I dag tok jeg fram donorkortet mitt og så på det. Så flyttet jeg det fra den bakerste lommen til den fremste. Bare for sikkerhets skyld. Jeg er ikke redd døden, jeg er heller redd for hvordan andre kommer til å takle det. Jeg føler meg som et godt menneske nå som jeg har dette kortet, og et godt menneske er et glad menneske.
[Det er snart jul. Kakemenn i butikker, julemarsipan i hyllene. God jul og godt nyttår!]
Klok dame du! :)
Logisk tenking! Om jeg dauer så er jo ikke kroppen *meg* lenger og da er det jo ikke noe poeng i å kaste alt sammen, er det vel? :)
Nei, ikke noe poeng å kaste alt sammen.
De færreste ville nølt med å ta i mot et organ om en selv eller noen annen nær en trengte et, men steget for å bli organdonor er brått lengre.
“det er så rart å tenke på at for to år siden satt jeg ved siden av ham på en benk og kunne tenkt “Han har to år igjen å leve.””
jeg tenker alltid sånn i retrospekt. “da jeg møtte henne hadde hun to uker igjen å leve”, sist jeg så ham hadde han et år igjen å puste, tenke, leve”. det er så rart. tida føles så kort når man tenker sånn.
Ja, du tenker nok mer utfyllende enn meg, Jeg tenker alltid på denne måten etterpå, etter at noe så tragisk har skjedd, og da blir jeg veldig filosfisk og tenker i Hollywood baner. Det er skummelt av og til å tenke så mye over viktige ting.
nå har jeg ikke lest på noen dager, og vips – her har du skrivi om det kortet jeg fant i går og skrev under på. Viktig å tenke på.