23:58:28 pm

Jeg vet ikke med deg men her kommer det. Klokken er snart tolv og nå kommer merker jeg at jeg trenger å skrive skrive skrive men det skremmer meg. Det har nettopp, i denne stund og tid – gått opp for meg at jeg er redd mine egne ord. For jeg må bli inspirert og jeg må kjenne det inni meg. Det må begynne et sted, og det gjør det alltid. Inni hodet mitt. Men det kommer ikke ned på tastaturet. Blogging er en helt annen sak, det jeg skriver her er sant, men når jeg stirrer på det word dokumentet er alt løgn løgn løgn og jeg er en veldig dårlig løgner. Ting former seg inni hodet mitt, men jeg får ikke formulert meg i det hele tatt og alt går lukt til helvete. Inspirasjon. Inspirasjon. Inspirasjon.

Det er øyeblikkene der handler om. Jeg griper tak i øyeblikkene før de kommer og gjør de til noe helt annet. Jeg holder dem i hånden som en fanget sommerfugl og prøver å stjele støvet dens. Jeg stjeler øyeblikk som ikke er mine, og man skulle tro at for første gang så har noen oppdaget mitt øyeblikk… Dette er ikke ditt, sier de, dette skal du ikke skrive for det er vårt. Jeg har ikke mye tid, og teknisk sett bryr jeg meg ikke om det. Er det mangelen på å bry meg som plager meg? Eller er det at jeg mister det lille som er mitt?

I bunn og grunn er dette mer en kladd enn en bloggpost. Det er sent og tankene mine går litt her og der. Er jeg en sånn en som skriver mest/best om kvelden? Er jeg på topp nå, som jeg forbereder kroppen på å sove og hjernen på å våkne. Det er hjernen sin skyld. Den våkner om natten og bearbeider alt jeg har sett, hørt og følt i dag – for så å gi meg en Følelse (med stor eff) av et eller annet. Jeg vil ikke ha den følelsen fordi jeg vet hva det kalles.

Skrivekløe.

I mitt tilfelle en Følelse som ikke klarer å starte et bestemt sted, en følelse som ikke har den første setningen å starte ved eller den første dialogen. Det er ikke urettferdig, det er bare idioti. Finn tid og rom, lærte jeg på Fhs. Jeg leter enda.