Blogging er ikke hva det en gang var
18. februar, 2008 25 kommentarer
Dagbokblogging er visstnok ikke kult lenger. Jeg har alltid skrevet bloggdagbok og aldri helt fått dreisen på dette som heter «Metablogging». Helt ærlig vet jeg fortsatt ikke hva det er, selv når jeg leser andres sine innlegg som bruker ordet «meta» og «blogg» like hyppig som sædcelleprodusering. Noen klarer det, ikke jeg. Noen har evnen til å tiltrekke seg lesere som jenter mot Hanna Montana, andre ikke. Etter hvert som jeg har blogget en stund har jeg kommet forbi det sterke håpet om å få mange lesere, men jeg kommer aldri over det evige håpet om å få flere kommentarer. Det er dop. Likevel har jeg ikke lenger den samme trangen til å dagbokblogge, og da er det jo naturlig at jeg mister lesere - men jeg tenker ikke så mye på det. Nå.
Blogging har forandret seg siden jeg begynte i desember 2005, det er flere av dem og det er et konstant prat om eliten. Jeg skjønner meg fortsatt ikke på dette «elite» pratet, for jeg har aldri hørt mitt navn nevnt i den sammenhengen og da har jeg automatisk valgt å ikke blande meg inn i den (fordi jeg ikke har lyst til å begynne å klage). Klaging tar meg like langt som 4 cm brunkrem på allerede brun hud.
Jeg har ikke tenkt å prate mer om blogging enn det som allerede er gjort. For hvorfor skal jeg prate om noe jeg ikke driver med selv, i den forstand? For meg er det dagbok jeg skriver, noe som da automatisk setter meg ut fra selve bloggmiljøet og trekker til seg kun de som faktisk med viten og vilje *vet* hva jeg skriver og at jeg skriver det. Jeg har med vilje blitt den bloggen jeg egentlig ikke alltid har ønsket fordi det automatisk gir meg mindre seertall.
Seertall. Der har du det. Blogging er den nye TV. Meta.
Hvem har mest lesere? Hvem skriver best? Hvem er mest populære?
Konkurranse, konkurranse, konkurranse. Jeg hater konkurranser. Ikke bare fordi jeg er en dårlig taper. Jeg er en dårlig taper. Når skriving på internett blir en konkurranse føler jeg at det mister mening for meg. Personlig. Fordi jeg skriver dagbok. Jeg skulle mer enn gjerne fortalt deg hva jeg mener om Manuela saken, Lommemannen, Frp og aldri så lite bloggerskitkastning: men fakta faen er at jeg ikke klarer det. Jeg skulle gjerne klart det. Men det eneste jeg klarer er å skrive om det jeg kan, og jeg kan ikke si noe profesjonelt om verken Manuela saken eller å skrive satirisk drap av en medblogger. Jeg skriver om det jeg kan, og jeg kan hverdagen min. Kall meg gjerne egoistisk, men da svarer jeg det ikke er mitt problem at du syntes det – du valgte å lese noe som er dagbok og ikke meta.
Kommentarer er til dags dato det jeg lever for. Respons er og blir toppen av kaffen. Men fordi jeg ikke skriver like mye «oppsiktsvekkende» og «hey, dette gir meg lysten til å lese OG kommentere wowowowww! Hun er flink!» lenger, dabber det av med skrivingen min på nettet og når den først dabber av er det vanskelig for meg å i det hele tatt prøve. Det som gir meg lysten tilbake er av og til ofte kommentarer og jeg har oppdaget at jeg er på et sted hvor jeg blir direkte overasket hvis jeg får noen. Dette gjør meg egentlig litt stolt, fordi jeg ikke føler meg totalt nødt til å skrive noe for å glede leserne mine.
(Men jeg ALT for DEG!)
Blogging er ikke lenger hva det en gang var. Nå er det om å gjøre å overleve på bloggrevyen, bli plukket ut til forsiden hos sonitus og bli linket til i andre sine bloggposter. Det er lenge siden jeg har vært der nå, før brydde jeg meg, men nå har jeg fått videre til steg 5: Aksept. Hva de første stegene er lar jeg være opp til deg, men jeg vet de er saftige.
Blogging er ikke lenger hva det en gang var. Og det vil det heller aldri bli.
Kjære dagbok, har jeg sviktet deg?
En god analyse – eller var det et hjertesukk?
Tusen takk! Jeg tror nok det er litt av begge deler.
Det finnes ingen elite. Men det handler om å bli sett. Om å gjøre seg synlig. Og kanskje mer enn før.
Det er det som er poenget mitt: men hva med oss som har lyst til å bli sett, men ikke får det til før vi skriver noe med meta i?
En viktig, viktig, viktig post, Elisabeth! Veldig bra! Jeg er veldig enig i veldig mye du sier. Jeg har det samme problemet selv. Det med å holde følge med bloggeliten men likevel alltid ende opp som flytende på sin egen lille øy. Jeg liker å tro at jeg liker å konkurrere, men når alt kommer til alt, er jeg ikke sikker på om det er tilfelle. Det er gøy når en lykkes, men skriving er en glede som kan visne når en ikke får den annerkjennelsen en ønsker. Det blir dessuten mye samfunnsblogging rundt omkring, det har du helt rett i. Mye handler om å skape diskusjon. Jeg vet ikke: Det handler om å skrive kommentarer på andres blogger, hente lesere, skape diskusjon, og finne sin egen stemme. Vi påvirker jo hverandre, og på sin måte kan det være veldig fint. På den annen side er det også bra når folk gjør som deg, og sier: «NEI, hva er det vi driver med?» Selv prøver jeg å tilpasse meg og knekke «Blogger-koden», hva nå enn den er. Jeg er visst litt glad i konkurranse likevel. Jeg tror en blogg må utfordre og tilby noe nytt. En må ha noe å si. Og en må si det på nye måter, hele tiden.
Takk for langt svar, Binka!
Mitt problem er vel at jeg har haltet litt med å kommentere hos andre, ergo ikke så mange lesere. Men samtidig så har jeg begynt å gi litt faen fordi jeg ikke er i den kategorien hvor folk flokker til og leser meg som andre. Jeg beundrer deg veldig akkurat fordi du i det minste er i humør for litt konkurranse, og ikke minst er det dette som gjør at du blir lest og få kommentarer. Jeg må så absolutt bli flinkere til å kommentere, det er bare vanskelig å komme i gang.
Ja, jeg synes konkurranse-Binka fortjener litt cred nå altså. ;) Jeg har merket at når jeg først kom inni dette med bloggsfæren og den globale landsby og alt dette her, så ble blogging mye, mye, mye mer spennende! Egentlig, når jeg tenker på bloggen min og min egen blogging, tenker jeg ikke på noen andre enn meg selv og det jeg vil skrive. Men jeg har nå funnet ut at slik tenkning holder ikke i lengden. Det holder kanskje under romanskriving, i minste fall, men det er en grunn til at blogging foregår på nettet. Spørsmål og svar, kommentarer, tilbakemelding og frem og tilbake. Det er det som gjør blogging gøy! At skriving er gøy i seg selv, er ikke nok i seg selv. En må vri skrivegleden til å bli global og et verktøy til å skaffe seg lesere, lese, se og bli sett!
Veldig spennende emne dette. :)
Du har helt rett.
Mennesket skaper kjemping, konkurranse og elite overalt. Det ligger vel i menneskets natur. Bli best. Ha flest lesere. Se på meg!
Heldigvis er det noen (evt bare meg) som blir litt lei av all samfunnsblogginga, og liker å lese blogger som din isteden!
Hm.
Hm..
*grubler*
Du treffer noe. Jeg vet bare ikke helt hva. Godt var det å lese det i alle fall.
*grubler videre*
Er dagbogblogging ut? Akkurat det tror jeg er en sannhet med modifikasjoner. De kjipe dagbokbloggene skrevet av folk som strengt tatt ikke skriver særlig bra er ut, men det er fremdeles en del igjen av dem som skriver bra og på en måte gjør litt mer ut av dagbokblogginga. Personlig syns jeg du er blant de dagbokbloggerne som er verdt å følge med på, mest av alt fordi (til tross for noen stygge orddelimger her og der;p) du skriver engasjerende og bra. Det er ikke mange som hadde trukket kommentarer på et innlegg som dette, men det gjør jo du. Kvalitetsmerke.
At meta trekker lesere skal jeg ikke nekte for, jeg har blitt ned nedstemt de gangene jeg har metablogget selv – plutselig har jeg hauger av lesere, for ikke å snakke om kommentatorer. Det er litt snodig.
Elitedebatten er kjedelig og altfor subjektiv til å diskuteres. Min mening om den.
Jeg ble litt paff av kommentarer og alt som plutselig begynte å skje nå men skal vi se:
Pseudo: Tusen takk!!! :D
Lin: Det er bra at jeg fikk deg til å gruble! :D
Iversen:
ja, disse orddelings feilene mine er vakre eller hva? (der har vi vel enda en) Men til mitt forsvar må jeg bare si at jeg faktisk ikke ser dem før etter lang tid. De irriterer meg veldig, og jeg prøver alt jeg kan for å fjerne dem, men av og til bare blir de der.
D
Herregud, kommentaren min ser ut som om den ble skrevet av en full sjømann. Beklager den, men man blir sliten av en dag som jeg har hatt. Jeg tror poengene nesten kom frem (kanskje utenom det at jeg blir litt deppa når jeg ser hvor mange flere lesere jeg får når jeg skriver om meta). G’natt.
Nå lurer jeg på om det ble dobbelkommentering også. Dustedag.
Er nok enig med Iversen i at dagbokblogging ikke er ut, og kommer nok heller aldri til aa bli ‘ut’ all den tid det skrives godt og engasjerende.
Det norske folk er ihuga tittere som elsker aa anonymt titte inn i andre folks privatliv, og hvilket medium er vel da bedre enn dagbokblogger?
Det eneste jeg synes er synd er at om en skriver en god post, slenger det seg alltid en 3-4 andre paa og skriver om omtrent det samme. Blir faen ikke lett aa finne blogger aa kommentere paa da, hehe :)
Dagbokblogging er det jeg liker best, og det jeg oftest leser. Jeg synes på mange måter å skrive personlig er noe av det vanskeligste man kan gjøre, fordi man ikke helt vet på hvilket nivå man skal legge seg. Hvor personlig skal man egentlig være?
Jeg kjenner deg ikke, men føler jeg kjenner deg litt likevel. Å bli trollbundet av andres hverdag og tanker uten å kjenne dem, betyr jo at formidlingen er bra. Gratulerer med kjæreste forresten, veldig koselig :)
Så enig, så enig!
Jeg har egentlig ikke tenkt over det så mye, men merker at det rett og slett ikke er like «kult» med dagbokblogging. Men alle metabloggerne om det. Jeg fortsetter med dagbokblogging sammen med kjæresten, med et occasional metainnlegg når jeg føler at jeg må. =)
Dagbøker kan jo være så mangt, men skal det være leseverdig må de inneholde noe som fenger, og de må være godt skrevet. Det er ikke alle dagbøker som blir gitt ut, for å si det sånn. Jeg ser på meg selv som en dagbokskriver, selv om jeg ikke skriver «kjære dagbok, i dag regner det og jeg har gjort ditt og datt og vært i bursdag og sånn». Det er måten mennesker formulerer seg på som appelerer til meg, og da kan det godt være et dagboksnotat. Jeg liker vel å lese alt mulig, egentlig, bare det er godt skrevet. Gjerne det jeg kaller «underfundig», noe som har noe i seg, noe som får en til å gruble, som appelerer til sansene. Slik som denne bloggposten.
En dagbokblogg som består av en statisk oppramsing av dagen («Idag stod jeg opp halv sju. Jeg spiste to brødskiver med gulost til frokost. Etterpå pusset jeg tennene, tok en fluortablett og dro på skolen.») er kjedelig å lese. Du skriver ikke slik og det er derfor jeg liker å lese hos deg :)
Min dagbok har igrunn en slik oppramsing, men jeg prøver så godt jeg kan å fokusere på å gi innlegget et snev av NOE som gjør at iallefall en eller to får lyst til å lese og eventuelt kommentere litt :)
Du skriv i sidemargen her at du har lyst til å vere forfattar. Du skriv blågg. Og mange andre ting, forstår eg.
Dersom du skal overleve med å vere eit skapande menneske, enten det er som skribent, teiknar, skulptør, webdesigner, arkitekt eller anna, er det noko som er viktig å halde fast i.
Nemleg at du må finne dine eigne premissar. At du må målast opp mot deg sjølv, og halde fast i kvifor du driv med det du gjer.
Eg gjenkjenner suget etter mange lesarar, eg har vore omtala både som elite og ikkje med i omtalen av elite. Eg har ein del faste lesarar, eindel slengarar, og ein del kommentarar på blåggen min.
Men etter eg knakk «koden» for å få mange lesarar ( = bruke mykje tid på blåggen, oppdatere helst to gonger dagleg og vere aktiv i andre sine blåggar) har eg ikkje brydd meg meir med lesartall. For det er ikkje derfor eg blåggar.
Eg likar skryt, eg likar å få positiv merksemd for ting eg gjer, og eg likar å vinne.
Men å skrive er ingen konkurranse for meg. Eg deltok i Tordenbloggen, fordi eg var nominert og blei gripe av mitt eige konkurranseinstinkt. Men eg innser at det først og framst er ein fin møteplass der ein oppdagar nye blåggar og får nye gjester. Det gjorde ikkje tekstane mine betre, i alle fall. Og det gjorde ikkje skrivinga morsommare. Snarare tvert om.
Eg skriv bok no, og tenker at den skal bli så god som eg får det til med den kunnskapen og den erfaringa og det talentet eg har. Neste bok blir kan hende betre. Men dette skal bli så bra som eg kan.
Ikkje så bra som andre kan, for dei får skrive sine ting.
Ikkje så bra som kritikarane ønsker, for dei kan lese Nobelprisvinnarar kvar dag om dei vil.
Men så bra som eg kan. Mine premissar. Mitt liv. Mi bok. Eg kjem ikkje til å skrive så mange bøker, så den bør helst bli bra.
Kanskje rekk eg 7-8 bøker resten av livet, om eg velger å bruke tida på berre det.
Og så dør eg.
Det ville vore synd om eg skusla bort tida mi her på jorda med å samanlikne meg med andre. Det er alltid nokon som spring fortare, skriv betre, har fleire lesarar, bakar flottare kaker, har finare nase og mindre rumpe.
Vet du? Jeg synes det er genialt at du skriver om dette IC! Jeg er enig med deg, jeg kan ikke skrive om Lommemannen, Manuela, FrP eller hvem andre det måtte være fordi jeg ikke klarer å fremheve poengene mine. For å si det rett ut: så suger jeg i å skrive om samfunnet. Det jeg er flink til er å skrive om mitt liv, min hverdag. Og selv om jeg har få kommentarer på bloggene mine så er det jeg kan. Jeg skjønner ikke bæret av meta blogging etc.
Men tingen er at jeg selv foretrekker å lese blogger om livet til andre enn om all mulig politikk og samfunns tull, man blir ganske enkelt lei av det, fordi man leser det overalt, i avisene, nyhetene etc etc.
Dette ble litt hulter til bulter ser jeg men det får så være. Please fortsett med dagbok bloggingen din! Føler jeg har bedre kontakt med deg siden du er så langt borte for tiden og jeg liker måten du skriver på. Den er kunstnerisk. Ikke prøv å tvinge frem en metablogging da ender den som oftest opp dårlig…
Ah, Elisabeth.
Jeg har smuglest dagboken din lenge, men ikke vært så flink til å kommentere. Mest fordi jeg synes blogger er noe knot. Da jeg var liten og søt blogger og trodde jeg var alene i verden, så jeg på deg som stor og skummel blogg-elite og torde ikke kommentere i bloggen din. Nå skriver du om den rare eliten. Jeg tror dette her er veldig relative størrelser.
Poenget er vel: Skriv om det du har lyst til å skrive om. Uten skrivetrang, ingen blogging. Jeg blogger fordi jeg ikke kan slutte ^-^
Ikke unnskyld deg for å skrive slik du vil. Ikke si: jeg skulle gjerne gjort som dere, men jeg kan ikke. Hvorfor? Fordi jeg egentlig ikke tror du vil det. Du vil være deg selv, og at andre skal like akkurat det. Helst så mange som mulig? Kanskje. Men jeg tror snarere du ønsker: de rette. Og hvis du skriver som deg selv vil de rette leserne komme. Selv om de kanskje ikke er flest. Stå på!
PS. Vi er mange MANGE som ikke liker konkurranse, og som ikke synes det er stimulerende, men heller motsatt. Det er bare det at vi syns mindre i konkurransene, fordi vi holder oss vekk fra dem. Det ligger vel i sakens natur? ;-)
Holy moses så mange kommentarer! Morsomt å beskue reaksjonen som metablogginnlegg ofte gir.
Tja. Som litteraturviter Terry Eagleton hevder med stort hell: «Det personlige er det politiske». En kan få overdose av skarpe analyser og iaktagelser i bloggeland. Derfor slår jeg et slag for oldschooldagbokweblogging. Det hendte meg. Og du kan lese om det på http://stoppressen.wordpress.com/.
Der! Har jeg gjort min debut, tenk!
Jeg synes du skal skrive om akkurat det du vil. Det er best sånn.
bm
Tusen takk til alle kommentert og kommet med bra innspill! Jeg ble helt og holdent direkte perpleks nå som jeg kom hjem fra båttur og leste alle kommentarene. Dette kommer til å gå til hodet på meg. Takk for den lengste kommentaren Ever Avil, den var god å lese:)
ikke verdens beste kommentar fra meg her, men nå er klokken snart tolv og jeg har vært på tog i syv timer. Atter en gang, tuuuusen takk alle sammen som har kommentert! You made my day.