Om morgenen går vi gjennom urørt frost

Etter litt observasjon har det gått opp for meg at flere elever har hatt problemer psykisk. Jeg skal ikke gå inn på det så mye, men av og til begynner jeg å lure på om de er her fordi de har blitt dyttet i denne retning av foreldrene som trenger en pause. Dette er ikke noe jeg vet, men noe jeg har begynt å ane. Det overrasker meg nå at såpass mange har problemer, og for hver dag som går skjønner jeg betydningen av at jeg går på en IOGT skole (Null alkohol).

Alle har en historie, jeg har hørt mange og jeg har tenkt over dem. Det har gått opp for meg at min lille harde tid på Barne og Ungdomsskole er like store som en kaninhjerne og jeg skal bare holde kjeft. Her er det ungdommer som har opplevd mye faenskap. Jeg tar meg selv i å beundre deres styrke og motet deres til å dele det med meg. De viser et sterkt ønske over å ville vise noe mer, å ville vise at de KAN redde verden – iallefall litt! Jeg tror dem. Det er noe du bare vet når de snakker til deg om fortiden og nåtiden.

Etter hvert som tiden går blir man knyttet til hverandre. Jeg er sterkt knyttet til de jeg bor sammen med og de som går på linjen min – men ikke så mye de andre linjene. Det er faktisk flere her jeg ikke har snakket med i det hele tatt, og på det meste har jeg hatt en kort dialog om et knekt bord med en gutt jeg ikke føler jeg vet hvem er. Hvis man er borte fra skolens område i to dager kommer folk løpende og ser på deg med store øyne mens de sier at det er så lenge siden vi så hverandre! Det er jo ikke lenge siden, men vi blir så vandt til ansiktene til hverandre og når et ansikt mangler kommer et lite savn i bakhodet. Det er litt rart.

«Så hva gjør dere på skriveverkstedet egentlig?»
Et klassisk spørsmål som jeg nå er kraftig lei og har begynt å gi mine egne svar på.

«Vi lagde sjørøverhatter av avispapir,» har jeg svart. Da trodde de ikke på meg, selv om jeg sa sannheten. Så hva gjør vi? Vi skriver! Vi leser våre egne tekster som vi har levert inn hver uke og oppdager hvordan et fandens komma kan ødelegge ALT!

Jeg har endelig klart å komme inn i rutiner. Klarer jeg å stå opp halv åtte hver morgen, ja da klarer jeg meg gjennom hele dagen selv om jeg likevel er helt utmattet etter middag klokken tre. Ikke spør hvorfor. Jeg er lei av at andre ikke skjønner hvorfor vi er trøtte, det bare er sånn. Det tar på å sitte i seks timer og skrive konstant. Hjernen blir trøtt og øynene trenger hvile fra skjermen.

Alt er litt rart, sånn egentlig. Men det blir en vanesak.

Related Posts with Thumbnails

No kommentarer | Skriv en kommentar

  1. Binka sier:

    Virker spennende… Egentlig… Du lever jo nesten et forfatterliv nå, du, Elisabeth! Åh, jeg er så misunnelig… :(

  2. Galithralia sier:

    Så flott skrevet! Tro meg min innstilling til folkehøgskoler var slik i begynnelsen, men det har forandret seg drastisk :D, dere gjør en god del tenk. så ikke la noen si noe annet =).

  3. Simbelmynë sier:

    det er noe med det å møte nye mennesker som gjør at du innser ting om deg selv.
    Da jeg flyttet innså jeg etter relativt kort tid hvor lett jeg har hatt det til nå, og hvor bra.

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: