Kjære mamma, kjære pappa
19. oktober, 2007 5 kommentarer
Jeg er overrasket over at jeg bare har gått opp 1 kg så langt. Dette er min niende uke på Folkehøgskolen, og jeg hadde ventet å i det minste være 5 kg tyngre. Jeg må si jeg er litt skuffet. Men frykt ei, kjære opphav – jeg vet dere er stolte av meg. For jeg har oppdaget at dere har gitt meg en meget bra oppvekst. Plutselig gikk det opp for meg at dere har lært meg en hel del. Bare det at jeg husker å brette tilbake en brett på teppet og sengeteppet er nok til at jeg hører mammas stemme i bakhodet.
Når jeg tørker klær hører jeg din stemme pappa, at du forteller meg hvordan jeg må gjøre flere ting samtidig. Hvis jeg forlater et rom skal jeg ta noe med meg. Endelig skjønner jeg at å legge meg i ti tiden gjør underverker for kropp og sjel. Dette har altså tatt meg 19 år og nå skjønner jeg hvorfor dere alltid i ettertid siden jeg fylte 16 har spurt meg om hvorfor i helvete jeg ikke ville legge meg. Svaret er fortsatt at jeg enten ikke vet eller at jeg ville være en del av det mystiske mine foreldre drev på med når dere så på TV.
Farmor støttet meg ikke i valget å starte på Folkehøgskole. Det gjør hun fortsatt ikke. Alle i familien støtter meg, men ikke henne. Det hun sa til meg før jeg snudde ryggen til henne var at nå ødela jeg livet mitt med å dalle og ville ikke lære noen verdens ting. De første ukene på skolen slo det meg med gru at hun hadde en anelse – ikke fult og helt – men et hint av rett. Det har blitt mye dalling, jeg har ofte følt meg rastløs og tenkt nøye over om jeg virkelig har LÆRT noe. Det var relativt tungt for å oppdage at det var et snev av sannhet i det hun hadde preket for meg, og jeg likte ikke (liker fortsatt ikke) å innrømme tap ovenfor henne.
Mest av alt lærer jeg av mine medelever. Jeg blir foret med ny musikk og lærer nye morsomheter som jeg skriver ned fordi jeg vet at det er viktig. Alle spør meg om hva pokker jeg lærer her, og hva jeg egentlig gjør. Vel; jeg har ikke noe godt svar fordi det å lære på Folkehøgskole er et meget vidt begrep. Jeg opplever der og da og finner ut mer om meg selv. Når jeg prøver å fortelle folk det har jeg problemer med å ordlegge meg og så blir jeg flau.
Men kjøre mamma og pappa. Jeg har det godt. Plutselig føler jeg meg litt mer voksen og det er enda bedre enn å fylle 18 bare for å bli myndig. This is the real shit.
Klem,
datteren deres
Jeg vil nå si at du lærer å ta ansvar for deg selv. Og jeg håper du trives.
Applaus for tidens raskeste kommentar etter publiseringen av en post;)
På folkehøyskole handler det nok mest om å lære seg selv å kjenne, samt å lære seg hvor mange andre slags mennesker det finnes som man kanskje ikke ville kjent andre steder. Jeg ville aldri vært foruten folkehøyskoleåret mitt, og det tror jeg du kommer til å tenke når du er ferdig også. Ikke bry deg om dem som sier noe annet, for de har ikke opplevd det selv! :) Ha en fin helg!
Søtt scenario, Elisabeth. (Det der med brevstilen, føler at jeg tjuleser noe!!)
Okei:
Jeg tror jeg har noe av det samme synet på folkehøyskoler som bestemoren din. :p Ikke det at jeg vet så mye om det da. Jeg har bare vært på en folkehøyskole én gang da jeg var med som observatør på en skoledebatt. Det var inni et samlingsrom med en scene og masse stoler, og alle stolene var numerert, og alle elevene hadde sin faste plass! Jeg ble litt satt ut. Det var litt rart.
Og så kom de inn. Bustet på håret, midt på formiddagen, som om de nettopp hadde stått opp. Jeg tenkte: Dette er et snålt sted. Hva gjør de egentlig her?
Men jeg forstår jo at det er en veldig fin erfaring for noen. Som dere sier: Folkehøyskoler er til for at man skal lære mer om seg selv. og den tanker er jeg absolutt med på!
Så… Kanskje jeg ikke er HELT lik bestemoren din likevel. :p
Selv hadde jeg uansett ikke valgt å gå på folkehøyskole. Da ville jeg heller ha reist litt rundt i verden sammen med en gjeng og lært mer om meg selv og andre mennesker på den måten.
Kjenner meg igjen… Særlig det med at ikke alt kan forklares. Man må føle på det, jeg hadde til tider et veldig bra år, og men også utfordrende. Men jeg er glad jeg fikk det med meg.
Jeg fikk en infeksjon i spiserøret i russetida, og gikk ned ganske mye i løpet av den sommeren da det var veldig ubehagelig å spise. De kiloene, og mere til, smalt fort på plass igjen i løpet av folkehøgskoleåret.
Binka: Det bare blir sånn. Du bor på skolen, du er konstant trøtt, og det dannes en kollektiv dasse-stil… Og faste plassser er egentlig ganske kjekt.