Om å vokse litt fra seg selv

Hør her, husker du de gangene på skolen da du vanket med DIN gjeng, dine folk og dine faste venner? Du fant vennene dine tidlig. Det startet på ungdomsskolen og etterhvert gikk du videre til videregående hvor du raskt fikk enda en gruppe som du var med hver eneste dag.

Det som den siste tiden har gått opp for meg er at jeg mer enn noensinne er på mine egne ben. Jeg har selvfølgelig mine venninner som jeg trives best å være med, men det er variert fra dag til dag. Det forandrer seg iløpet av timer og det er virkelig ikke det samme som å være med mine venner fra Videregående. For det er der selve ordet Vennskap får en betydning, du finner deg selv i løpet av tre år, du vokser fra å være en førdømrades sjitunge til å bli en snasn naiv ung fjott. Alt dette skjer egentlig de 6 månedene med sommerferie totalt i løpet av Videregående, men vi ser jo ut som helt nye mennesker når vi kommer tilbake!

Her på Folkehøgskolen er jeg mye for meg selv. Ikke «Jeeezez for en einstøing!» men mer «jeg syns det er litt fint jeg,». Jo mer jeg går omkring på skolen, fra skolebygg til internat, rom til rom – jeg tenker så mye mer (åhherregud, ARMAGEDDON!!!!) og siden jeg føler meg veldig skjermet fra sivilisasjonen blir det så viktig for meg å ha et mål, å følge med på det lille som skjer (her), være positiv og for GUDS skyld; ikke yppe til å få uvenner.

I løpet av den siste uken har jeg tatt en slags bolig i det lille telefonrommet som står ved siden av vanndispenseren; døren har samme trefarge som veggen, og man legger nesten ikke merke til at det er noe rom der i det hele tatt. Man ser det man vil se. Så jeg sitter der inne på benken, skriver i moleskine boken min mens jeg lytter på musikk og det er så spennende å tenke på at nå går folk forbi meg rett utenfor uten å ane at jeg er her. Jeg merker at jeg vokser opp, og det føles så naturlig. Jeg trodde at det skulle skremme meg men tvert i mot, jeg liker det.

ps: Til Binka

Related Posts with Thumbnails

No kommentarer | Skriv en kommentar

  1. Binka sier:

    Åh, for et utrolig fint innlegg!
    Jeg skjønner det du mener med å «være på egne ben». Jeg har egentlig følt det sånn mestedelen av videregående også, jeg. Og jeg trives forsåvidt ganske godt med det! På en annen side kunne jeg ikke fungert med noe annet. Så. Ja. Høres ut som du også trives med tilværelsen, og det er bra! :)

    Jeg DIGGER hvordan du beskriver det hemmelige rommet ditt! :D Det høres så spennende ut! Er det ingen som reagerer på at du sniker deg inn der så ofte? Hvis du sniker deg inn der ofte da… Eller kanskje det ikke er noen som legger merke til det? Eller, jo, det gjør de vel… Gjør de ikke?
    Jeg hadde gjort det!

    Jeg lurer på hvordan Moleskine-boken din er…

  2. Elisabeth Ice Cream sier:

    *notat til meg selv, elsk på Binka*

    Det er ingen som reagerer fordi det er sjelden folk i resepsjonsområdet etter klokken 3 (da er middagen ferdig). Det er vanskelig å bli savnet med mindre jeg plutselig får en sms fra romvenninnen min om at hun savner meg.

    Bilde av moleskine kommer opp for din skyld. :D

  3. Binka sier:

    Jeg føler meg beæret!!
    Åh, forklar de ulike fargene da! :) Hva er for hva, hvem hva hvorfor?

  4. Elisabeth Ice Cream sier:

    Det er bare for å skille mellom nye ting jeg har startet på, bokmerker;)

  5. Binka sier:

    Oi. Du har startet på mange nye ting.
    Så du skiller ikke mellom fargene altså?

    Og hvordan ser Elisabeths håndskrift ut? :D

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: