Varme hender
10. september, 2007 0 kommentarer
Det skjer rare ting med meg nå. Jeg var hjemme lørdag/søndag og da jeg kom tilbake til FHS ble jeg direkte overrasket over at jeg hadde savnet de jeg deler internat sammen med og ikke minst rommvenninnen min. Jeg ble møtt med at Nora kom løpene mot meg og nesten løftet meg opp (hun er høyere enn meg), og så hvisket hun til meg «Det er så rart å legge seg når du ikke er der,» og jeg ble helt rørt.
Jeg har begynt å knytte bånd med samtlige elever her, mest av alt de jeg bor sammen med og de andre som også er på skrivelinjen sammen med meg. Siden fredag har jeg vært litt deprimert, jeg har begynt å tenke (å gud, aldri et bra tegn: vi vet det begge to). Forhåpningene jeg hadde før jeg kom hit var etter mine egne standard store, og de har etterhvert gradvis men hardt blitt tråkket ned i en liten vanndam.
Jeg ville så gjerne få meg en kjæreste her. Lettere kan det ikke sies. Før jeg kom hit tenkte jeg at siden jeg så ut til å være totalt motbydelig for alle av Os’ guttebefolkning, så kanskje det var noen på denne nye skolen hvor ingen kjente meg i det hele tatt som ville syntes at jeg var mer enn bare «søt».
Den gang ei. Etter som dagene går, blir jeg trettere og trettere – og mer og mer deprimert. Eller, jeg vet ikke om det kan kalles å være deprimert, heller: «giiid jeg er den eneste i hele verden som har det sånn azz». Men det er en Big Deal for meg, jeg har så lyst til å oppleve for en gang skyld at en jeg forelsket i er forelsket i meg også. Alt er veldig irriterende.
I dag er en sånn dag. Jeg er trøtt og kjenner at kritikk gjør meg trist, og en følelse av at jeg aldri vil skrive bra nok kommer bølgende over meg. Det var noen få som skjønte at jeg ikke var helt på topp når jeg satt i oppholdsrommet med hodet hvilende på armene mine og med lukkede øyene. Marius fra skriveverkstedet satt over meg og tok tak i hånden min og klemte til. Han holdt hånden min i en halv time før det var middag, og i løpet av den tiden hadde han og Jon-Ivar fått meg til å smile og le. Av og til er det de små tingene som hjelper.
Jeg antar at det måtte skje før eller siden, at jeg skulle begynne å lure på om jeg kommer til å ende opp som Jane Austen. Men det skal ikke skje, skal det vel…?
*finne frem mikrofon og starte karaokemaskinen*
«Ju kænt hurri løøøøøøøv…»
Lille vennen, du har hele livet foran deg. Kjæresteri er bare en liten del av dette. Det kommer når det kommer og det kommer som regel fortere hvis du ikke stresser :)
Pust dypt et par ganger og si til deg selv: «Nei, nå skal jeg ikke lete etter en søt kjæreste. Jeg skal konsentere meg om skrivingen, skolen og mine fantastiske venner. Basta.»
*klemmepå* :)
må bare si meg enig med ithil. hvis du tenker «no vil jeg være singel» så er det et eller annet som gjør at guttene kommer ;). og du kan slappe helt av, du kommer aldri til å bli jane austin (bortsett fra at begge skriver fantastisk). du lever jo tross alt i en tid der det faktisk GÅR ANN å vise at man liker en fyr uten å bli sett på som billig ;p
Slapp av, og nyt livet! Han dukker nok opp. :)
Det er lett å si at du bare må vente og se..Og jeg er i grunn helt enig, men klarer ikke «practise what I preach» selv.. ;) blir mer til at de tankene du nevner gjør seg mer gjeldene. Det er bra du du ser det selv da. Men håper du klarer å tenke på alt det bra som skjer på FHS også :)
Da jeg gikk på FHS så hadde jeg faktisk også et ekstremt savn etter kjærlighet (tilogmed mer enn nå) og var også litt deprimert innimellom. Kanskje det er noe med den settingen? Man er rundt mange folk hele tiden, og de fleste er flinke til å virke lykkelige. Og da virker det så ensomt å være den eneste med de kjipe tankene.
Jeg vet ikke.. alt jeg vet er at du helt sikkert kommer til å bli lykkelig. Og at du helt sikkert kommer til å finne en som liker deg.. minst like godt som du liker han. Vi mennesker er skapt slik. :) Det gjelder bare å ikke miste håpet..
(og alt det der er himla lett å si/skrive)
what would life be if it was easy? Men*muntremuntreopp*
Find yourself a candle,
that gives your life some light
when it’s too much to handle
and you get lost at night..
Lost in shades and silence
that cover soul and mind
lost in a world of violence
where hope is hard to find…
Selv ikke den franske hverdag er det samme uten IC’s sammensurium:)
Hei!
Jeg kjente meg så igjen. Mange «avstandsforelskelser» – noen turte jeg å innrømme det for, men ingen hadde ant noe – «jeg tenker ikke på deg på DEN måten». Nei, alt var bare herk og jeg følte meg rimelig sær og ikke noe pen var jeg heller – både liten og rund. Ikke sånn modellfigur i allefall. OK ansikt, men ellers ikke noe.
-
Trodde jeg…
Helt til jeg gav opp alt som hadde med gutter å gjøre og bare levde for jobb og venner.
Da dukket han opp, fra ingensteder.
Og syntes jeg var det fineste han hadde sett! Han likte runde kvinner (-tenk «kvinne», jeg som bare hadde sett på meg selv som «jente»…). Nå har vi vært gift i 11 år og har 3 skjønne unger – og han synes fremdeles jeg er det fineste han har!
Lykke til – han kommer til å dukke opp en dag!