Bob bob bob ikke sant?
20. juli, 2007 0 kommentarer
Jeg vet ikke om alle helt forstår at vi nå skal til hver vår plass. Jeg skal bo på en skole langt unna vennene mine fra Gymnas, mens de skal ikke det – de skal gå i Bergen. I den siste tiden har det derfor føltes litt ut som om vi sklir mer og mer bort fra hverandre, prioriterer andre ting og den eneste formen for å snakke med hverandre blir enten via sms, en rask telefonsamtale som ikke lover noe som helst eller msn.
Om 1 måned drar jeg, og jeg vet ikke om jeg får sagt adjøss til de som jeg har vært så glad i i 3 og 2 år nå. Forstår de at jeg faktisk savner dem allerede? Kommer de i det hele tatt til å savne meg nok til å kontakte meg ut av det blå 0g spørre om jeg vil finne på noe etter jobb?
Flere i familien gikk på folkehøgskole, og alle sier det samme; det var der de fikk vennene for livet som de fortsatt den dag i dag, 15 år senere, holder kontakt med. Mens de ikke har noe å gjøre med de som de møtte på f.eks Gymans. Det hele føles som salt kakao, og jeg lurer på om noen i det hele tatt skjønner det. Etter jobb er jeg alene hjemme, jeg får med meg i løpet av dagen venner som er med hverandre, venner som ikke skal noen sted etter sommerferien men som fortsatt er det og jeg blir egoistisk og tenker «Hva med meg da? Hvorfor vil dere ikke være med meg?«.
Så jeg fikk meg et mantra. Jeg sier ett ord flere ganger på rad stille for meg selv. Et ord som gjør meg glad, håp og jeg får følelsen av at nå er jeg virkelig en vrien grønnskalle og må ikke være så barnslig. Ordet gir meg følelsen av at alt skal gå fint. «Skrivelinje, skrivelinje, skrivelinje.» sier jeg flere ganger for dagen nå. Det går litt opp og ned, og jeg savner det å bli savnet uten å måtte krype til korset og sutre over en sms-melding. Skrivelinje, skrivelinje. Bob bob bob, ikke sant?
Jeg vet ikke helt om noen skjønner det.
Vi skriver visste om venner begge to i dag! Stilig!
Okei. Jeg tror ikke du har noe å bekymre deg for. De vil jo fortsatt være dine venner, ikke sant? Jeg synes det høres KJEMPESPENNENDE ut å reise til en helt ny plass til helt nye folk og starte noe helt nytt uten de samme gamle. De kan jo besøke deg, og du kan besøke dem, dere har tross alt mobil og msn og Facebook som du sier, det er jo bedre enn ingenting, det er jo iallfall NOE, før i tiden var det jo nada, så nå vil alt bare bli enda enn det var før, ikke noe bobb bobb, men yahoooo!
(Dette skrev jeg også før min første kaffe…)
*enda bedre
(beklager)
Jeg tror likevel at jeg kommer til å savne å høre fra dem, for det at jeg savner dem allerede er jo litt… trist? Men du har rett, jeg tror det kommer til å bli fantastisk, men før jeg blir kjent med noen på internatet så kommer jeg til å savne vennene mine, og jeg lurer på om de vet det.
De vet det iallfall nå! :D
Det er bra å savne noen også, da. Det er også uroligende å være alene og finne ut at man faktisk ikke savner noen.
Hvis du lurer på om de savner deg så kan jo du spørre dem? Jeg traff ikke venner for livet på folkehøgskolen jeg var på, skjønt et par søte venninner derfra kommer jeg alltid til å ha, men de jeg henger mest med den dag i dag er jentene fra barne-, ungdoms- og videregåendeskole. Og selv om man ikke har kontakt på en stund, betyr det ikke at man ikke er venner lengre. Jeg er selv fryktelig dårlig på å ringe mine venner, men når vi møtes er ting som før :)
Har alltid hørt at vennene man beholder er de man får på gymnaset, men så har eg lite erfaring med folkehøyskole selv :p
Men sikkert er det at du vil bli savnet, ihvertfall av meg *hoppe på og klemme*.. sommeren har gått forbi altfor for, jobbet hver dag, og nå reiser eg bort.. ikkje fått tid til å gjøre noe eller være med venner på ting, men er kanskje sånn når man blir voksen *sukke*.. men at tiden ikkje strekker til er noe annet enn at man glemmer folk, noe eg tror gjelder mange :)
Så når invitasjoner til høstfester dumper ned i posten din må du ikkje bli overrasket :D
Jeg var som du den første i vennegjengen som flytta fra hjembygda. To år før jeg gikk på folkehøgskole faktisk (tok siste årene av videregående i nærmeste by). Helt først følte jeg meg litt utenfor, og etterhvert som flere ikke gikk på samme skole lenger så gled hele vennegjengen fra hverandre litt. Men jeg tror det var mest en overgang, for etter noen år ble vi liksom venner igjen på en annen måte. Vi måtte venne oss til å ikke være venner som ser hverandre hver dag. Vennene mine hjemme vet jeg alltid er der, når jeg er hjemme er alt som før, selv om vi ikke har sett hverandre på en stund. Noen har jeg mye kontakt med, andre bare når jeg er hjemme en gang i året, men de er alle vennene mine ennå, og jeg føler de alltid vil være det :)