Livet på en busserulle

«Jeg lurer vel litt på hva jeg skal tro da, det er så masse der ute.» jenta foran meg snakket lavmælt med bussjåføren som satt ved siden av henne. Han nikket dypt til svar.

«Det er sånn at man må rett og slett forstå hvor vakker verden vi lever i er, og at vi er heldige. Det er det vi driver med, skjønner du, å hjelper med oppklaring.» Bussjåføren var ivrig, han var alvorlig med spredningen av sitt budskap.

«Men hvordan kan man vite hvem som er onde mennesker? Vet de det selv? Tror ikke de at det er de som er gode?» spurte jenta.

«Jeg tror det er sånn at man ikke kan velge hvem som skal ha de forskjellige rollene, man kan ikke bare peke på en person og bestemme at han eller hun skal være roten til alt vondt. Det kommer helst an på hva du selv tror, og føler er rett.» svarte bussjåføren.

«Ja, ikke sant? For jeg har liksom så mange valg, det er så mye å tenke over der ute, alle sier så mye men ingen sier det samme. Hvordan skal jeg vite hva jeg skal tro på da?»

«Det er akkurat sånt vi diskuter på møtene våre vi også, det har hjulpet mange. Da jeg var på din alder pleide jeg å gå på sånne møter for å finne ut nøyaktig hva som hjalp for meg å tro på. Du burde tenke på det samme.»

«Ja, det hadde kanskje vært noe, få litt innsyn i ting.»

«Du kjenner jo noen der borte, gjør du ikke det?» spurte bussemannen.

«Jo, jeg er på vei dit nå faktisk.»

«Det er bra, og du må ikke nøle med å ringe hvis det er noe du lurer på, eller om du trenger å snakke.»

Jenta nikket. Jeg bøyde meg til siden og så at hun smilte til sjåføren samtidig som hun lekte med håret sitt. Hva i all verden var det de snakket om? Jehovas Vitne? Verver han henne?

«Men tusen takk, det hjalp veldig.» sa hun til ham.

«Bare hyggelig, jeg vet hvordan det er.»

Så reiste bussjåføren seg, gikk tilbake til plassen sin og startet motoren før han kjørte av ferjen. Så satt jeg der da, og tenkte at man trenger ikke ha en doktorgrad eller en tittel for å hjelpe andre. Uten at noen av de andre hørte det begynte jeg å nynne «En bussjåfør en bussjåfør, det er en mann med godt humør» og stirret ut vinduet mens jeg lurte på om det fantes noe mer bak det hele, om noen eller noe hadde bevisst laget fjordene og fjellene så fint her i Fusa kommune. Kanskje jeg skulle spørre sjåføren.