Til rette vedkommende

Jeg så deg på flyplassen. Skulle tro det er ca 4 år siden jeg så deg sist, ved en tilfeldighet i Bergen Sentrum da jeg var på vei til kinoen. Du reagerte på samme måte denne gangen også – du blokkerte meg og latet som om jeg ikke eksisterte. Vi hadde gått på barneskole sammen i 6 år, og jeg hadde en gang latt deg låne paraplyen min – men likevel mente du at det beste for alle var at du skulle sende ut signalet om at du ignorerte meg og ville jeg skulle se det. Meget rar måte å oppføre seg på. Da jeg så deg ble jeg først sint. Jeg kjente at jeg hadde lyst til å bare stirre sint på deg og håpe at du skjønte hvor mye du hadde ødelagt for meg. Men så kikket jeg bort på Joe og Charlotte, jeg så at de var direkte triste over å måtte dra hjem. De var triste for å dra fra MEG og hverandre. Så kikket jeg bort på deg igjen og tenkte «Noen er faktisk glad i meg! Jeg skulle ønske du bare kunne si unnskyld din kjederøykende bavian!!«.

Det skjer av og til, at jeg møter noen jeg gikk på barneskolen med. Og det er det samme som skjer hver eneste gang. Jeg blir ignorert, de stirrer på alt annet enn meg. Så hvorfor ser du ikke på meg? Er det fordi du angrer på det du sa til meg de gangene? Er det fordi det var kult å ikke like meg? Er det fordi du er redd for at jeg skal gå rytmisk til verks og knaske litt på håret ditt?

Jeg så deg på flyplassen, og jeg hadde lyst til å vise deg at jeg ikke har glemt, at jeg ikke har tilgitt deg og at jeg fortsatt har vanskeligheter for å ta kontakt med de som jeg går i klasse med på grunn av det du og de andre gjorde mot meg på barneskolen. Jeg hadde lyst til å fortelle deg dette, om det så bare var med et kaldt blikk.

Du ignorerte meg fortsatt, og mens jeg sto der og spiste biff-vårull og delte colaen min med Charlotte, stirret jeg på ryggen din og plutselig gikk det opp for meg at faenihelvete jeg ville ikke ha noen unnskyldning fra deg: Jeg ville bare at du skulle se på meg, akseptere at jeg lever, at jeg eksisterer. Og jeg ville si at jeg ikke er sur på deg lenger, jeg er snart voksen nå – jeg skal ikke leve for mye i fortiden. Jeg tilgir deg. Hvis du bare kunne se på meg.

Så snudde du deg, latet som om du skulle se på tavlen over ankomster og tilfeldigvis passerte blikket ditt meg. Og jeg kjente hvordan hjertet mitt hoppet før jeg smilte til deg, et ekte smil som sa «Hei på deg, vi kjenner hverandre og jeg husker deg fra da jeg var mindre. Da var vi dumme og prøvde å bli godtatt av alle. Hyggelig å se deg! No hard feelings.» og jeg så overraskelsen din over at jeg faktisk smilte til deg – lettelse? Og du smilte tilbake. Det varte bare 2 sekunder, men det føltes lenger. Vi nikket til hverandre før jeg snudde meg og skulle følge Joe og Charlotte opp til gaten hvor vi tok avskjedsbilder og hadde gruppeklem. Så gikk jeg ned trappen, på vei ut og bort til garasjen hvor mamma ventet på meg.

Vi delte 6 år sammen på barneskolen, jeg har ikke sett deg på fire år men jeg så deg i dag og husket alt sammen. Jeg kom ut i regnet og der sto du og røykte. Alene. Jeg kom nærmere, med et mål å gå forbi deg fordi jeg hadde «dårlig tid», men egentlig ville jeg bare se deg på nært hold for å se hvor mye du hadde forandret deg på alle disse årene. Kanskje jeg ville se om det var mulig å oppdage hvor mye du hadde opplevd, alle sorgene og tapene du har opplevd eller rett og slett bare se om du hadde blitt en kjekk gutt. Jeg var 1 meter fra deg da jeg kikket bort på deg, du ignorerte meg ikke men så meg rett i øynene. Jeg nikket, smilte og sa «Hei«, du smilte vennlig og sa «Hallo«. Egentlig sa jeg «Jeg tilgir deg.» og jeg vet du sa «Tusen takk, unnskyld for alt«.

Jeg så deg flyplassen, og det er første gangen jeg har følt meg modigere enn deg. Vi er ganske like vi to, sånn egentlig – tror du ikke?

Hva hadde skjedd hvis jeg ikke smilte til deg?

Related Posts with Thumbnails

10 kommentarer | Skriv en kommentar

  1. lille trille sier:

    eg må berre si at det der var en nyyydelig post! ein skikkelig nydelig post!!

  2. Elisabeth Ice Cream sier:

    Tusen takk Trille. Må man få det ut så må man.

  3. Maren sier:

    Vanvittig fin post. Den kan du trygt putte på «best of»-listen din.

    Det var godt gjort av deg å smile til ham. Det har helt sikkert plaget ham mye.
    Modent.

  4. Vilde sier:

    Jeg var redd dette skulle bli for klisjefylt, men dette var faktisk dritbra!

  5. Simbelmynë sier:

    O, du flinke menneske*sukk*… Flott skrevet!

  6. Beasty sier:

    N-Y-D-E-L-I-G <3 Enig med Maren dette er Best of Kaffebønnen materiale ^^ Masse glad i deg *klemme*

  7. Anonymous sier:

    Hei

    Jeg kjenner deg ikke, men ble likevel lettet og glad da jeg leste hvordan møtet på flyplassen endte. Så deilig å bli kvitt dette tunge!

  8. Silje sier:

    Utrolig nydelig skrevet…

  9. Andreas sier:

    Jeg vet ikke om jeg har så mye å tilføye, men bare at dette var så fint.

    Jeg og har tenkt på disse guttene av og til, men tilgitt dem inni meg. Og det tror jeg er viktig. For det som er inni, det kommer utenpå om man vil det eller ei når man en gang møter dem igjen. Så kanskje du egentlig hadde vokst, og tilgitt dem inni deg – egentlig.

    Eller kanskje ikke. Det vet ikke jeg. Men sånn føler jeg av og til.

  10. Elisabeth Ice Cream sier:

    Til alle:

    Tusen takk for kommentarene:) Det varmet.

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: