Hvilket dokument vil du åpne?

Han vil lese romanen min.

Dette er en setning som er relativt enkel å si og skrive, enkel å forstå, et enkelt budskap – ferdig med det. Tror du ja. Vedkommende som vil lese den er en slags skrivekollega, om det ordet finnes. Han er dog omtrent 15 år eldre enn meg og er gift og har barn, men når vi møtes snakker vi om bøkene våre og gir hverandre råd. Du ANER ikke hvor utrolig fint det er å ha noen som driver med det samme som det, med samme engasjement om utgivelse og skriveglede. Jeg har faktisk ingen jeg kan snakke ansikt til ansikt med om romanskriving sånn direkte utenom ham, og det hjelper meg veldig. Vi har også en del konkurranser gående også, her er noen eksempler:

1. Heia heia den som blir først ferdig med romanen! (Her var jeg ganske langt foran ham så den tapte han glatt. Victory!)

2. Ok, den som først sender inn romanen vinner. (jeg husker ikke HVA vi vant. Masse ego og «haha jeg ble ferdig før deg, ædda bædda!» kanskje) Victory is mine, igjen.

3. GREIT! Ok, siden du Elisabeth (han har ordet her) har sendt inn og jeg har rimelig god tro på deg gjør vi det sånn: Den av oss som FØRST blir utgitt må skrive en personlig hilsen foran i romanen, uansett.

Etter punkt tre var jeg ute, noe den faste leser vet alt om (møkkaforlag. Neida, jeg mener det ikke). Så kom neste konkurranse.

4. Førstemann til å komme på Skavlans «Først og sist» skal gi all takk og ære til en av oss. Og gjerne legge til at vedkommende er MYE bedre skribent. Si navn høyt og tydelig flere ganger.

5. Førstemann som får Norges Debunantpris/Bokhandler/Riverton(?)/Nordisk råd litteraturpris må gjøre som nevnt i nr 4. All ære og konfetti til din gode bokvenn.

Forrige uke sa han filosofisk «Nå har jeg sagt at jeg ville vente til boken din var i to permer, men nå klarer jeg ikke å vente lenger, kan du ikke printe den ut til meg? Jeg har så lyst til å lese den.». Dette gjorde at jeg fikk umiddelbart hjertet i halsen av glede og angst fordi A) Han er en voksen MANN og B) boken er mer for unge jenter i 13-16 års alderen. Men jeg beundrer ham noe grusomt fordi han er så morsom og fantastisk barnslig; han er kanskje over tredve, men inni er han fortsatt 20. Det greie er at jeg kan si hva jeg vil om skrivingen min og han skjønner hva jeg mener. Det er ikke mange slike. Uansett, jeg sa at jeg skulle få mamma til å printe ut romanen, men så kommer vi tilbake til den første setningen igjen;

Han vil lese romanen min.

Da er katten ute av sekken og jeg kommer til å åpne roman dokumentet, og begynne å redigere, slette, legge til/trekke fra, forandre på ord/handlinger/kvitte meg med personer etc etc. Og så kommer jeg til å sitte der med en helt ny roman, fordi jeg vil at alt skal være perfekt når han leser den.

Mitt dilemma er at jeg har ikke lyst til brenne romanen opp for mye. Det er fordi at det føles som om jeg dreper noe av mine gamle meninger og tanker, for ikke å snakke om ordspill og setninger jeg i dag ikke ville ha skrevet på samme måte. Jeg vil at den 15 og 16 år gamle Elisabeth fortsatt skal få ha litt å si i romanen, jeg vil at den fjortisaktige Elisabeth skal gi hovedpersonen et realistisk preg og ikke framstå som en…. 18 åring. Men det er altså dette som kommer til å skje; jeg kommer til å begå harakiri med tastaturet mens jeg trykker på backspace og delete i et fantastisk furore mens jeg tenker «Jeg tror at hvis jeg skriver det slik…. Hmmm… nå må jeg gå tilbake til side førti for å se at jeg fikk infoen rett…. Åh bajas, har jeg skrevet det der? MØKK! DELETE! Da skriver jeg det i stedet, la la la, oi glemte å gå tilbake, la la la, skriver det der… men jeg likte så godt å skrive om det andre så jeg går tilbake her senere og…» etc etc, du skjønner hva jeg mener.

Han vil lese romanen min. Fem små ord, og jeg svetter som en gris, jeg har virkelig ikke lyst til åpne det dokumentet, for da kommer jeg meg aldri ut igjen før det er noe helt nytt.

Han vil lese romanen min!!