Elisabeth blir kul

Det er sjelden at Elisabeth og Kaffebønnen jobber unisont sammen på skolen (dette betyr at jeg var hyper og følte meg vakker og pen i hele dag med selvtilitten langt forbi linja) . Jeg skjønner ikke helt hva som skjedde, men da jeg så en skokk med tiendeklassinger som kom på besøk i dag (mer kan leses HER) og så hvor forskremte de så ut; at de ikke ante hvor de skulle sitte og ellers virret rundt, vel – det gjorde noe med meg. Da de satte seg ved tredjeklassingenes bord og stoler fordi de skulle ha samling der (her er det jo bare å riste på hodet) foreslo jeg for Mariette, Elizabeth og Pia at vi skulle gå og finne fram russeklærne, en stor notatbok og penn for så å vandre bort til dem mens vi kremtet litt :»Heihei vesle grukk, og hva heter du da? Hmm? Foreldre? Søsken? Uh-hu… tsk tsk, da er du på listen ja.» . Men de var så søte alle sammen, der de satt og hvisket med hverandre. Sa jeg søt? Mente selvfølgelig små jævler in the making.

Elisabeth slo seg så sammen med Kaffebønnen da hun oppdaget at jaggu meg skulle ikke tiendeklassingene få pizza og cola som en velkomst også . Jeg telte boksene, 13 stk. Og vi skulle ikke få noe. Opprør! Borgerkrig! ÆÆÆÆÆÆ! I fritimene (jeg har alt for masse fri på skolen, det er helt skummelt) satt jeg, Mariette og Pia i kantinen hvor det kun var noen tiendeklassinger som sturet, samt de i første som skulle ønske dem velkommen.

Mariette snufset etter pizza og cola, Pia skulte og jeg satt og skrev i Moleskine notatboken. Kaffen jeg hadde kjøpt i kantinen begynte å kicke inn da Mariette spurte pent om ikke jeg kunne gå å spørre om vi kunne få litt pizza hvis det var igjen noe. Det er kjent at jeg gjør alt for bestevenninnene mine, jeg masserer dem, jeg henter vann til dem, jeg gir dem komplimenter på grensen til kjærlighet (rarr) og lever gjennom dem når de snakker om kjærestene sine.

Og jeg var rimelig gira på koffein. Så jeg hoppet opp («Pia, pass på notatboken er du snill?») og marsjerte bort til skoleinspektøren som jeg har et ekstra BÅND med, en høyere CONNECTION med. Eller, for å si det rett ut – han er veldig opptatt av min romanskriving og vil at når jeg blir FORFATTER (han sier det på den måten) at jeg skal nevne Os Gymnas i annenhver setning i eventuelle aviser. Hmph.

«Unge Iskrem! Har du fått boken din utgitt enda?» Standard åpning dette. Jeg smiler bredt, kniser, veiver litt frem og tilbake med kroppen før jeg kommer med mitt standardsvar (som går på automatgir fordi jeg er så lei av alt presset jeg får pga. den pokkers romanen) «Ikke enda! Hoho! Snart! Jass!»

Så spurte jeg da peeent om det ville bli litt pizza til overs. Jeg sa også at jeg og mine venninner VAR de søteste jentene på skolen og gjorde aldri noe galt! Og det gikk. Jeg smisket, lo, var satirisk, sarkastisk og skikkelig kjekke. «Selvfølgelig Elisabeth! All for mine favoritt-elever!» så hoppet jeg av gårde og da jeg var på plass ved bordet mitt så jeg han snakke til førsteklassingene, pekte på oss, jeg vinket lystig flere ganger bort til dem og så sa jeg stolt «JASSSSS!». Pia og Mariette elsket meg. Tiden gikk, fritimene nærmet seg slutten og vi begynte å svette, pipe og hulke i sorg over at vi måtte gå til timen. Jeg ble spesielt i harnisk fordi jeg som hadde klart å skaffe oss mat som INGEN ANDRE TREDJEKLASSINGER SKULLE FÅ OG SÅ FIKK JEG DET HELLER gikk rett i vasken.

BURN.