Sarkastisk, jeg?

AH, skolen min! Bare navnet får meg til å bli svimmel og vakle. Når jeg har feber og må holde sengen en vinterdag mens huset stønner under orkanbygenes brutale svøpeslag, så bare tenk på [navn på skolen din her], og alt blir så mye bedre!

Denne kunnskapens høyborg, hvilken glede er det ikke å betrede dens haller! Hvilken grensesprengende opplevelse som strømmer ut fra katetrenes sol! Når læreren entrer klasserommet, forandres sure miner til glade smil. Man har sett ham seile inn på skolegårdens trygge havn i sin værslitte farkost, man har kjempet om å få bære hans veske, man har fortvilet måtte erkjenne at slaget var tapt.

Men nå er alle sorger glemt. Glemt er også den ikke helt pene toeren man fikk på forrige stil. Den var et slag under beltestedet, og ikke akkurat noen fjær i hatten!

«Bedre lykke neste gang!» tenker jeg likevel.

«Hvorfor skulle ikke jeg kunne lukte på sekseren like godt som de slaskene jeg sliter levis’n sammen med?» tenker noen.

«Mitt overordna hoversiktemål er å bli dataingeniør for de dårlige tider. Jeg er ingen dumming, så den skal nok gå inn, tenker jeg!» tenker andre.

«I goalen me’n! Jeg synes jeg SER overskiftene: Tidligere elev til topps!» «Drittfett!» tenker man også, etc. etc.

Jeg avbrytes av lærerens vennlige røst: «Din hjemvendendelse fra drømmeland er et sterkt ønske hos din underviser. Vennligst konsentrer den største oppmerksomhet inngående om herværende tekst, og la meg høre din utredning om hvilke funn du har gjort i dens stilistiske mangfold.»

Om bare alle skoledager hadde vært som dette. . .

Related Posts with Thumbnails

Skriv en kommentar

Elisabeth Iskrem

Ta kontakt? Mail meg på elisabethic@gmail.com

Kategorier: