Godtfolk: Min far

Pappa er helt fantastisk tonedøv. Av hele Iskrem-slekten er nok jeg den eneste som faktisk kan synge en ren tone uten å kreppere på stedet. Pappas sangtalent nådde den 1 desember nye høyder da jeg gav ham min mp3 spiller til odel og eie for å lytte til The Beatles’ LOVE album (remixet av Sir George Martin og sønn).

Følgende da er at pappa dunker hodet hardt fram og tilbake, slår rytmen i luften med begeistrede håndbevegelser mens han klipper i papir med frimerker fra jobben sin og kurrer sine støtende toner. Man føler seg fylt av glødende lava og jeg må medgi at jeg krympet meg i latterkrampe. Å høre pappa «synge» er som om naturen venter åndeløst, og så plutselig er det som om dommedagsbasunene gjaller. Det hele er en rødglødende følelsesbølge av faderlige godbiter.

Her ser du pappsen midt i en tirade av sin godbit: «Åll ju nid is låv».

Ja, jeg holdt på å le meg skakk og måtte ta bilder for å faktisk huske at dette skjedde. Pappa med mp3 spiller og hørelurer over ørene og et lykkelig smil over munnen mens han galloperer tilbake til sin barndom minner meg om en hyper selskapspapegøye.
Men hu hei da, slikt er støtende å høre på og hjernen min truet med å skulke helt i både latter og pine. Pappa er virkelig helt fantastisk tonedøv og det hele kan beskrives som forbigående kjærlighet fra hans side til meg. Hva nå enn det måtte bety. Det får du finne ut selv for jeg vet egentlig ikke selv hva det skal bety.

Saft suse.